Kvinnens plass (1956), kvinnesak som ufologi

forste kyss

I en scene i Nils R. Müllers romantiske lystspill Kvinnens plass (1956) forteller Inger Marie Andersen sin nye journalistkollega at hun skal skrive om handelsbalansen. «Men jenter skal da ikke ha greie på noe sånt» svarer han. «Hva skal jenter ha greie på da?» spør hun. Den mannlige kollegaen løfter da av henne lesebrillene, drar henne til seg og gir henne et skikkelig kyss. De to gifter seg selvsagt like etterpå, og på bryllupsreisen beviser hun igjen at hun er en bedre journalist enn sin mann når hun greier å ta et bilde av en ufo.

Man lo kostelig av dette på 50-tallet, visstnok så mye at filmen ble en gedigen suksess. Filmen presenterer oss for sterkere kontraster enn ekteskaps-komedien Vi gifter oss (1951), Müllers gjennombruddsfilm. Noen scener er gjenkjennelige. I begge filmene er det en husvert som nekter kjæresteparet å overnatte sammen, og i begge filmene sniker de seg like fullt inn til hverandre. Og i begge filmene ender forholdet med fødsel.

Vi gifter oss (1951) fulgte et yngre par, mens denne gangen er det to godt utdannede og arbeidende mennesker som blir sammen. I den første filmen satt Inger Marie Andersen hjemme med barnet, mens i denne er det omvendt. Mannen tilbyr seg å være hjemme, først fordi han vil være med barnet selv, og dernest fordi han synes hun har en bedre karrière enn ham selv. Til å begynne med er han ikke sjalu. Tvert imot, det er nettopp hennes store talent som gjorde at han falt for henne. Mannen takler husmor-rollen overraskende bra, selv om han til slutt blir frustrert. Filmen fokuserer i all hovedsak på hvor vanskelig det er for en mor å gi avkall på huslige sysler. Det topper seg i en drømmesekvens hvor utfallet er et bifall til de tradisjonelle kjønnsrollene.

Det er Eva Seeberg, manusforfatteren bak russefilmen Bedre enn sitt rykte (1955), ekteskaps-komedien Ektemann alene (1956) og Hjelp vi får leilighet (1965), som har manet frem dette scenarioet. Hun giftet seg med en svenske, og da hun flyttet over grensen ble Kvinnens plass også laget i svensk versjon. Litteraturhistorikeren Øystein Rottem kalte henne «en typisk kjærlighetsroman-forfatter» som i en svunnen fortid (1950-årene) ble sett på som «pikant og dristig».

ingermarie3

UFO-observasjonen gjør Inger Marie Andersen til kjendis

I Bedre enn sitt rykte tok hun for seg et forbudt forhold mellom lærer og elev. I Kvinnens plass tar hun for seg et annet tabu på 50-tallet, nemlig kvinner som ofrer morsrollen for en karrière. Det var så utenkelig at filmen bruker ufologi som metafor for kvinnefrigjøring. At kvinner skal oppføre seg slik som hovedpersonen er like (u)sannsynlig som at ufoer lander i Norge. Arbeidstittelen for filmen hadde vært «Kvinnens plass er i hjemmet». VG mislikte Inger Marie Andersens karakter, men roste de andre som medvirket, bla fotografen for hans kreative ufo -og drømmesekvenser: «Per Jonson viser levende og morsom fotografering og har våget seg ut på en del meget virkningsfulle kameratriks.»

Hovedrolleinnehaver Inger Marie Andersen legemliggjorde Husmoren i en rekke av samtidens utgivelser. I film etter film skulle hun starte familie og ble stilt for store utfordringer, før hun til slutt lærer og finner sin plass i hjemmet. Vi tenker kanskje på femti-tallet som tiden for det tradisjonelle ekteskapet, men den overfladiske idyllen var truet av alt fra utroskap og boligmangel til ønsker om karrière i arbeidslivet. Seeberg dramatiserte, kanskje ubevisst, en underliggende angst og brukte karakterer som speilet sosiologiske kategorier. Slik kunne unge par instrueres. I Kvinnens plass er det til og med en kvinneblad-journalist i redaksjonen. Hun minner oss på at hovedpersonen representerer alle hustruer, og paret blir fotografert slik at de kan vise andre hvordan hjemmet skal organiseres. Ekteskaps-komedien er en moraliserende sjanger hvor historiene bekrefter samtidens normer. Erkjennelsen av at det finnes problemer er like fullt et skritt fremover, et steg bort fra hykleriet.

Filmen hadde premiere 8 mars 1956, og dagen etter kommenterte VG: «Manuskriptet er utarbeidet av ham [Nils R. Müller] og Eva Seeberg i samarbeid, men det bærer mer preg av Seeberg enn Müller. Det er liksom noe visst jomfrunalsk i synet på kvinne og mann i de situasjoner forfatterne har plassert dem…». Seeberg ble slaktet for Bedre enn sitt rykte også, og Øystein Rottem oppsummerte hennes forfatterskap slik: «Seeberg når med sin grunne psykologi og sin overfladiske menneskeskildring sjelden lenger enn til sjablonger». Hun er likevel dristigere enn de fleste både i tematikk og i metaforbruk. Bruken av romvesener i drømmesekvensen er befriende og original. Og scenene peker fremover i Seebergs forfatterskap, ettersom hun senere skulle bli kjent for sitt arbeid med para-psykologi.

Inger Marie Andersen drømmer om romvesner

Inger Marie Andersen drømmer om romvesner. Stillbilde fra filmen


Filmpionerene som sviktet Norge

10 000 nordmenn, i tillegg til 13000 utenlandske slavearbeidere i norske leire, døde under andre verdenskrig. Noen i filmmiljøet reagert instinktivt mot nazismen, som Einar Rose og Leif Juster. Men flere av de som hadde vært med på å bygge norsk film sviktet landet, bla regissørene Ottar Gladtvet, Walter Fyrst og Leif Sinding.

gladtvet_stor

Ottar Gladtvet

«Eventyret om filmen er vel det mest eventyrlige av alle eventyr» skriver Gladtvet i sin selvbiografi, en av få som skildret filmens barneår. Gladtvet jobbet med dokumentarfilm, og reiste land og strand rundt for å filme store og små hendelser: sportsbegivenheter, politikere og bybranner. Hans karriere fikk et høydepunkt i 1939 da han filmet det norske kronprinsparet på en reise til USA.

Da krigen brøt ut året etter flyktet kongen, hans familie og regjeringen, og nazistene overtok etterhvert filmarbeidet i Norge under ledelse av Leif Sinding. Gladtvet jobbet da for den statlige filmrevyen som delvis var et nazistisk propaganda prosjekt. Han holdt en lav profil, og vi vet ikke hvilke reportasjer han sto bak.  Som film-mann hadde han jo ikke så mange valg, om han skulle jobbe. I 1941 la han fram et manuskript for en propagandafilm som han kalte Vi er et rike. Vi skal bli et folk. Hans overordnede forkastet imidlertid prosjektet, og reddet ham trolig fra en landssvik dom etter krigen.

Men om Gladtvet i likhet med mange andre var opportunist, så kan ikke det samme sies om Walter Fyrst. Fyrst var 10 år yngre. I 1927 lagde han stumfilmen Troll-elgen etter en roman av Mikkjel Fønhus. 20-åra var preget av økonomisk krisetid, etterfulgt av et lite pusterom, før den store depresjonen slo inn på 30-tallet. Arbeiderne protesterte, arbeidsgiverne drev med lockout og politikken ble polarisert.

Fyrst var borgerlig «pappa-gutt», men var innom både sosialismen og Fedrelandslaget før han endte opp på høyresiden. Han var sentralt plassert i det politiske miljøet, og debatterte med Tranmæl, Gerhardsen og Quisling. Arbeidstjeneste for ungdommen var den store saken for ham. Ledig ungdom skulle utnyttes til bureising og veibygging. Tranmæl og Ap saboterte de borgerliges forsøk på å gjøre noe med 30-åras krise, mente han.

Den eneste han trodde på var Quisling, som hadde vært minister. Fyrst trodde Quisling kunne gjenreise Fedrelandslaget, som han mente hadde blitt bestukket av storkapitalen. I stedet ble Fyrst viktig under dannelsen av Nasjonal samling. Han skal fort ha blitt skuffet over den norske føreren, og meldte seg ut av NS.

Senere meldte han seg inn igjen, og regisserte den eneste spillefilmen fra okkupasjonstiden i Norge som var ren propaganda, Unge viljer,  sommeren 1942. Fyrst håpet «at enkelte mennesker ville si til seg selv. ‘Ja, dette er sant. Slik var det. Disse norske NS folkene er kanskje ikke så jævlige som mange ville ha det til’». Filmen ble rost av nazist-styrte Aftenposten, men fullstendig boikottet av publikum. Den er til dags dato det verste eksemplet på propaganda i norsk filmhistorie.

Etter krigen ble Fyrst den første NS mannen som havnet på Grini. Da han ble løslatt hadde han ingen steder å gå, og han ringte da til Max Manus, som hadde et firma. Max Manus tenkte seg om og ga ham en jobb, som han sier, fordi han «følte det er vilkårlig hvilken side man havnet på under krigen». Senere fikk Fyrst også laget film igjen, med både Carsten Byhring og Willie Hoel i rollene.

leif-sinding

Leif Sinding

Leif Sinding, en annen av de gamle pionerene, hadde vært journalist i flere store aviser, samt redaktør for et filmtidsskrift. Han dro til Tyskland for å studere film, og da han kom tilbake på midten av tyve tallet fikk han tilbud om å filmatisere sørlandsforfatteren Gabriel Scotts komedie Himmeluret. Uerfaren som han var ble han tvunget til å dele regi med en annen.

Da Sinding på 30-tallet kastet seg inn i samfunnsdebatten vendte han tilbake til Scotts verker og filmatiserte De Vergeløse, en roman av om foreldreløse barn som blir utnyttet som slavearbeid av bønder. Året etter marsjerte tyske soldater nedover Carl Johan. Sinding lagde da enda en film basert på Scott, nemlig Tante Pose (1940), som ble hans mest kjente film. Han hadde lenge vært misfornøyd med organiseringen av norsk film-produksjon. Kanskje av opportunistiske grunner, kanskje fordi han hadde et forhold til Tyskland, ble Sinding en stund leder for Nazistenes filmarbeid og fikk gjennomført flere av endringene han ønsket. Han jobbet mye med propaganda i filmrevyen. Likevel fikk han tid til å regissere Fant II, også den basert på Gabriel Scotts verker.

Krigen ble en belastning for Sinding. Ikke bare ble han dømt for landssvik og fengslet da freden kom, men sønnen døde på Østfronten. Alt dette ble for mye for hans kone, som mistet forstanden. De bodde i stort hus i skogen utenfor Oslo, og Sinding brukte dagene til å ta seg av sin ustabile ektefelle. Hun var kunstmaler, og Sinding pleide å kle seg opp i kvinneklær, slik at hun kunne få male kvinneportretter. Toralv Maurstad kjøpte senere huset av paret, og beskriver dem i sin selvbiografi.

Sinding følte aldri at han ble tilgitt. Likevel ble også han gitt nye muligheter til å lage film, men han mislyktes både som manusforfatter og som regissør. Han greide aldri å lage en film på samme nivå som Tante Pose.

walter fyrst


Tonny (1962)- samfunnsopprøret kommer

Tonny 1962

Da forfatteren Jens Bjørneboe ble dømt for promillekjøring og senere kastet i fengsel sverget han hevn over systemet. Sjokkert over brutaliteten bak murene noterte han alt han så, og sent i 1959 begynner han på sine berømte fengselsartikler. Først går han til Aftenposten, men de vil ikke ha dem. Til slutt blir de antatt av Dagbladet og vekker et helvetes leven. Stoffet ble også til romanen Den onde hyrde, det litterære forelegget for Nils R. Müllers film Tonny (1962).

Men hvem var Nils R. Müller i 1962? Norges mest produktive regissør hadde laget ekteskaps-komedier og sjangerfilmer, men i likhet med sin kollega, journalisten Arne Skouen, snudde han dette året og ble mer samfunnskritisk. Skouen begynte på sin filmtrilogi om syke barn, mens Müller senere skulle lage Elskere (1963), et angrep på moralismen, og Broder Gabrielsen (1966), en skarp fordømmelse av karismatisk kristendom.

Det var altså andre tider. Samme året som Bjørneboe satt i fengsel ga debutanten Erik Løchen ut Jakten(1959), en eksperimentell film inspirert av samfunnskritiske dramatikere som Brecht. Nybølgen herjet i Frankrike og ungdommen danset til rock’n roll, noen høye på rusmidler og intellektuelt brensel fra den amerikanske beatkulturen. Müller var 41 år, hadde møtt Bjørneboe og lest Den onde hyrde.

Tonny (1962) åpner brutalt med nærbilder av en katt som leker med ei mus til byttet dør blodig. Så blir vi vist en celle i et fengsel hvor hovedpersonen går frem og tilbake som et vilt dyr i fangenskap. Tilbakeblikk gir oss inntrykk av at tiden står stille. Forholdene er grusomme. Fengslet har et rom i kjelleren kalt «kummen», hvor de spenner fast plagsomme fanger på «lemmen» og lar dem ligge i dagevis til kampviljen er brutt. Et av undermenneskene fra kjelleren, en sinnsforvirret barnemishandler, blir satt til å dele celle med Tonny. Han er et enda større nervevrak enn Tonny, og en morgen når Tonny våkner har barnemishandleren hengt seg. Så hopper filmen fremover i tid til Tonny slipper ut, og vi får vite at Tonny selv har prøvd å skjære av seg strupen noen måneder tidligere.

Det finnes ingen kriminalomsorg, og hovedpersonen blir sparket ut uten noe sted å sove, med knappe femti kroner i lomma og en henvisning til jobb. Han drømmer om sin gamle kjæreste, Kari (Liv Ullmann), men både hun og arbeidsgiveren svikter ham. Han blir tvunget tilbake i kompaniskap med sin gamle forbrytervenn, og sammen planlegger de ran på mannen som mishandlet dem på barnehjemmet. Det ender med at Tonny dreper sin gamle fiende (dette blir antydet, ikke vist). Til slutt leder Kari politiet til Tonnys skjulested, og han dør under flukten.

Gisle Straume som Padda i Tonny 1962

Gisle Straume som Padda i Tonny 1962

Filmen har mange flotte biroller: Rolf Søder er glimrende som skraphandleren som nekter Tonny jobb, Gisle Straume er nifs som Tonnys nemesis fra barnehjemmet og Wenche Foss er perfekt som alkoholisert, prostituert mor. Bare Per Christensen som Tonny overspiller litt i enkelte scener tidlig i filmen. Müllers debut-film i 1946 hadde blitt en fiasko fordi Müller ikke visste hvordan han skulle instruere skuespillerne. Replikkene ble påtatte og unaturlige. Siden hadde han lagt seg for vane å bruke en egen replikk-instruktør, og det gjorde han også i Tonny (1962). Dette likte ikke Christensen og av og til ignorerte han rådene.

Det er mange gjennomgangtemaer i Tonny (1962). Egil Monn Iversens film-musikk preges av kontrasten mellom et rolig munnspill-tema og et ekspressivt og urolig bakgrunnsorkester. Kjenningmelodien er en rød tråd gjennom hele filmen. Enkelte ganger blir den pålagte musikken en del av handlingen ved at Tonnys bestevenn spiller temaet på et munnspill eller et annet instrument, nesten som i en westernfilm av Sergio Leone. «I Tonny skulle jeg bevise at jeg var komponist» sa Iversen: «De store Hollywood komponistene visste hva de drev med, og kjente sin Wagner og sin Rachmaninoff. Det gjorde jeg også». Likevel klaget han over at musikken noen ganger kunne «slå ihjel handlingen. Jeg oppdaget det for sent….» Katten fra åpningscenen er et annet visuelt gjennomgangstema i filmen. Katter dukker opp flere ganger. Musikken, repetisjonene, volden og sviket gjør filmen mer uvirkelig og mareritt-aktig enn sosial-realistisk.

VG ga Tonny (1962) terningkast 4 og sa det var en «god norsk film som krasst angriper ungdomsproblemet i hele sin bredde. Utmerket fotografering av Hans Nord og godt spill». Nord sa at han ikke kunne filme på den vanlige forskjønnende måten fordi dette «ikke var noen snill historie». Müller hadde hele Oslo-politiet mot seg, og de nektet ham å filme «lemmen». Han måtte bygge en kopi av lemmen i studio, noe som førte til at de fikk mer uttrykksfulle bilder, i følge Müller. De fikk heller ikke filme andre steder i fengslet, så de filmet i skjul. Med en gang den elektriske fengselsporten gikk opp sprang skuespiller Per Christensen (Tonny) inn og gikk sakte ut igjen før den lukket seg igjen. Nord sto klart med kamera og filmet det hele.

Alle visste at romanen Den onde hyrde var basert på virkelige hendelser. Bjørneboe hevdet at ingen noensinne hadde tatt ham i avgjørende feil. Lemmen fantes. Den fiktive sedelighetsforbryteren som hengte seg i Tonnys celle hadde et virkelig navn: Kjell Hansen. Artiklene, boken, filmen og teaterstykket fikk slutt på de verste overgrepene i fengslene og sikret Bjørneboe berømmelse. Nils R. Müllers film ble kanskje den mest samfunnskritiske man hadde laget i Norge siden Leif Sindings De vergeløse (1939), og den varslet nye tider, ikke først og fremst i filmen, men i samfunnet.

Rolf Søder (til høyre) som skraphandler avviser Tonny

Rolf Søder (til høyre) som skraphandler avviser Tonny


Hvordan lykkes med norsk film?

flagg

Nylig kommenterte Inger Merethe Hobbelstad i Dagbladet filmstrategien til Høyre og Arbeiderpartiet. Høyre ville ha flere filmer fra regionene og mer privat finansiering, mens AP, som riktig nok også vil ha regional spredning, i tillegg ønsket å sikre at filmene reflekterte befolkningens sammensetning, dvs det skal være nok kvinner, innvandrere, osv osv.

Men hva betyr dette? At flere minoritetsgrupper skal rekrutteres til filmbransjen eller at konsulentene skal lete etter spesiell tematikk når de tildeler midler? Det siste innebærer jo sterke statlige føringer på innholdet i filmene, og det vet jeg ikke om man egentlig har tenkt gjennom. Mer «privat finansiering» betyr i klartekst at kulturbudsjettene skal kuttes for å gi skattelettelser til de rikeste. Den beste måten å øke lønnsomheten er fremdeles å lage bedre norske filmer, ikke å fjerne investerings-kapitalen.

Det finnes imidlertid andre enn Høyre og AP som diskuterer norsk film. Et argument jeg ofte leser er at Norge bør satse på nisjefilm. Vi bør i følge enkelte satse mindre på kommersielle filmer fordi disse aldri vil kunne konkurrere med Hollywood-produksjoner. I 2011 argumenterte Katrine Vik Nærbøe i en masteroppgave med at «det er med andre ord de filmene som er aktuelle alternativer til Hollywood-filmene som faktisk kan konkurrere og stille sterkt på et internasjonalt marked….» (side 84) Magnus Nikolaisen sier i sin masteroppgave: «Dermed gir det mening i spørsmålet, om på hvilken måte norsk film kan markere seg sterkere internasjonalt, å konkludere i slike vide termer som at norsk film i større grad bør forholde seg til en ”art cinema”-tradisjon for å lykkes i utlandet.» (side 136)

Filmer som Bølgen(2015), Max Manus (2008), Hodejegerne (2011) og andre har imidlertid motbevist dette. Norsk publikum ønsker norske sjangerfilmer. Det blir hevdet at nisjefilmene som presenterer særnorske fenomener gjør det best på filmfestivaler i utlandet. Men hvem er det man lager film for? Er det for hipstere på Sundance, Berlin og Cannes eller er det for det norske folk? Dessuten er nisjemarkedet begrenset. Om man bare greide å sikre seg en liten flik av det kommersielle markedet, ville dette være betydelig større.

I dag er balansen mellom seriøse dramafilmer og kommersielle filmer sikret ved at de har hver sin tilskuddsordning. Men svekker man den kommersielle filmen bryter man med børs og katedral-tanken, og norsk film blir et gedigent underskuddsforetagende. Faktisk er norsk film allerede stort sett et underskuddsforetagende.

Jeg argumenterer ikke for at alle filmer skal være kommersielle. Både i USA og Norge har det kommet kritikk for at man trekker for langt i kommersiell retning. Hollywood har kanskje mer grunn til å snu enn Norge. Der har Steven Speilberg sagt at så mye hviler på et par svindyre blockbustere at det skal bare ett feilgrep til før konkursen truer. Norge har kanskje ikke en like omfattende tradisjon for storfilmer, men også her strever mindre filmer med å finne distributører.

Det gjelder altså å finne en balanse hvor noen filmer får lov til å være økonomiske lokomotiver, men hvor midler kanaliseres tilbake til den seriøse dramafilmen. Foreløpig har man ikke stort nok overskudd til at dette er relevant. Om de ulike filmtypene ender opp i ulike selskap, vil midler i liten grad finne veien tilbake til den seriøse filmen. Men skuespillerne vil i hvert fall ha jobber å gå til mens de venter på roller i filmene til den neste Bergman.

Jeg har tidligere stilt spørsmålet om ikke noen dramafilmer rett og slett bør droppes. De er ikke lønnsomme nok. Men alle som ønsker å styre utviklingen i den ene eller den andre retningen må tenke på en ting. Konsulentene velger mellom et begrenset antall søknader. Det er ikke slik at konsulentene starter prosjekter selv. Om ingen kvinner eller innvandrere har søkt, da kan heller ingen kvinner eller innvandrere få lage film. Til syvende og sist er det filmskaperne som bestemmer hva de vil lage. Og slik bør det være.


Op med hodet! (1933) Tancred Ibsens eksamensfilm

op med hodet-hamlet2

Før Erik Løchen ga ut sine filmer på 50 og 70-tallet var Tancred Ibsen Norges dristigste regissør. Vanligvis skriver jeg om filmer jeg synes er underholdende eller som har et interessant premiss. Op med hodet! (1933) er imidlertid en film som bare er interessant av akademiske årsaker. Historien er tilsynelatende banal, dialogen skjematisk og slutten forutsigelig.

Hva er det så som gjør at filmen fortjener oppmerksomhet i dag? Den viser den intellektuelle siden av Tancred Ibsen, mannen som mest huskes for sine blockbustere fra norsk films gullalder på 30-tallet: Gjest Baardsen, Fant osv. Op med hodet! (1933) er nemlig en enkel kjærlighetshistorie som er pakket inn i et avant garde språk.

Filmen åpner med en sekvens fra en nattklubb. Bartenderen, spilt av David Knudsen (karakterskuespiller kjent for sin solide roller i teateret og sin legning, i følge Toralv Maurstad), snur seg mot en gjest og begynner å introdusere ulike mennesker i lokalet som deltar i filmen. De presenteres ikke som sine karakterer, men som skuespillere og manusforfattere.

Så begynner fortellingen. En ung mann som stammer mye går rett i en gruppe med damer på gata. De ler av ham, men en av damene fatter interesse. Han finner ut at hun jobber i teatret og bestemmer seg for bli skuespiller. Han vil spille Hamlet, men kan knapt snakke uten å snuble i ordene. I det hovedpersonen går inn i nasjonalteatret lar Tancred Ibsen oss få se tankene hans: statuene av Ibsen og Bjørnson utenfor teatret blir levende, snur seg mot ham og snakker. Avvist av de store søker hovedpersonen tjeneste i revy-teatret.

Etterhvert havner forholdet mellom hovedpersonene i bakgrunnen, og filmen fokuserer på arbeidet som foregår bak scenen i revy-teatret. Stresset, den hektiske aktiviteten, danseøvelsene, det tekniske arbeidet; alt skildres gjennom et dristig filmspråk. Det klippes brått mellom ulike kamera, vi får se dansenumre med koreografi som minner om samtidige Hollywood musikaler. Det brukes film i dobbel hastighet for å vise hvor frenetisk aktiviteten er.

danse-op med hodet

Når hovedpersonens mor kommer for å se ham i teatret, benyttes det til og med et ustødig kamera for å vise en subjektiv og svimlende følelse av hvor store bygningene i byen er. Mot slutten av filmen anvendes filmteknikker vi kjenner fra animasjon. Dette er bare noen eksempler.

Den økende bruken av avant garde filmspråk skal delvis reflektere hovedpersonens sinnstilstand. Hans sceneskrekk blir gradvis verre. Filmens klimaks kommer når han går på scenen og dummer seg ut. Men nå er han så forvirret at han tror han drømmer og folk begynner å le. Publikum tar hans midlertidige sinnsykdom som en del av forestillingen, og dermed blir han en stor suksess. Hamlet som skulle bli hans store tragiske teater-rolle blir i stedet komedie på sitt beste. Her dramatiserer Tancred Ibsen det kompliserte forholdet mellom form og innhold som er så viktig for denne filmen. (Hamlet selv lekte jo selv med virkelighet og fiksjon i sin teateroppsetning for sin onkel i Shakespeares stykke).

Op med hodet! (1933) er ingen god film. Den har store mangler på dialogsiden. Den er imidlertid nedlesset i filmatiske referanser, og vi kan se hvordan Tancred Ibsen må ha hatt et følehorn ute for det meste av det som rørte seg i europeisk og amerikansk film. Det fantes kanskje ingen filmskole å gå på, men den regissøren som kom tilbake fra Hollywood noen år tidligere var godt skolert.

David Knudsen (Bartenderen) introduserer Op med hodet!

David Knudsen (Bartenderen) introduserer Op med hodet!


Bustenskjold (1958): anakronistisk fjøskomikk

bustenskjold drikker

De fleste av filmene som etablerte Leif Juster som filmstjerne i Norge, Den forsvundne pølsemaker (1941), Det ække te å tru (1942), Fjolls til fjells (1957) og Bustenskjold (1958), ble alle slaktet av kultureliten. Folket derimot strømmet til kinoene for å more seg med den lange hengslete mannen.

Det fantes nemlig to utgaver av Leif Juster i filmhistorien i følge filmviter Leif Ove Larsen: den tidlige Juster som kom fra revy-scenen og den senere respekterte Juster, som hadde steget i gradene til karakterskuespiller. Justers reise fra revy til situasjonskomikk var en klassereise for ham selv, samtidig som det reflekterte den fallende prestisjen til vaudeville-komikk i hans samtid. Bustenskjold var den siste revy-inspirerte kinofilmen som Juster gjorde, og blir sett på som en anakronisme av Larsen.

Opprinnelig var filmen planlagt som en oppfølger til Det ække te å tru, men det ble ingenting av det den gangen. Først mange år senere tok Helge Lunde opp ideen og sendte manus til Juster. Lunde var opprinnelig jurist, men Walter Fyrst hadde fått ham inn i filmbransjen allerede i stumfilm-tiden. På tretti-tallet regisserte han filmer selv, laget film for arbeiderpartiet og under krigen var han til og med sjef for selskapet Norsk film noen måneder, men måtte i følge Sigurd Evensmo slutte på grunn av et kjølig forhold til Leif Sinding. (Sinding roser like fullt Lunde i sine memoarer). Bustenskjold (1958) ble Lundes siste film, selv om han ikke døde før i 1987.

Bustenskjold, som er basert på serien med samme navn, er den eneste live action utgaven av en norsk tegneserie. Hovedpersonen er Jens von Bustenskjold (Leif Juster), en relativt fattig bonde i Oladalen som er hellig overbevist at han har adelige aner. En dag trues han av tvangsauksjon og utkastelse og bestemmer seg for å fri til dattera til ei rik enke. Enka misforstår imidlertid og tror Bustenkjold skal fri til henne. Når hun skjønner at han er ute etter en yngre utgave, hiver hun ham straks på dør.

bustenskjold bilBustenskjold er nesten fri for penger, men så får han beskjed om at han har arvet en million kroner fra en rik slektning i Amerika. Han tar sine to bestevenner til hotell Imperial i Oslo. Mens de fester og bruker penger de ennå  ikke har fått møter de to skurker, hvorav den ene går i drag (Ernst Diesen), samt en bankerott forretningsmann og hans datter. Etter mye tøys og misforståelser, inkludert en biljakt, kommer det for en dag at Bustenskjold er lutfattig likevel. Men så kommer kanskje redningen?

Bustenskjold fikk terningkast 1 i avisa VG. De skrev at regissør Helge Lunde «har ikke nektet seg noe i retning av lavkomikk med tydelig sikte på å skape en eneste hvirvel av løssluppen farse. I stedet er det hele blitt temmelig kjedsommelig, man gjesper seg gjennom den ene sekvensen etter den andre». På tross av den lunkne kritikken, lo jeg faktisk hjertelig i enkelte sekvenser, spesielt scenen tidlig i filmen hvor en rekke mannfolk sniker seg samtidig inn på enka sitt soverom. Filmens svakere partier kommer senere når handlingen flyttes til Oslo. Men alt i alt holder filmen en høyere standard enn Det Ække til å tru og er helt på høyde med Den forsvundne pølsemaker. Like godt laget som Fjolls til fjells er den imidlertid ikke.

Om man skal sammenligne den tidlige Juster med karakterskuespilleren fra Bussen (1961), Musikanter (1967) og Skraphandlere (1975), ser man at den første Juster var den virkelig morsomme. Tv- serien Kontorsjef Tangen (1966) som jeg har skrevet om tidligere er kanskje noe midt imellom. Den er i hvert fall morsommere enn alle de senere filmene. At dette er en en filmet tegneserie er helt unikt i norsk sammenheng. Filmen holder seg imidlertid betraktelig bedre enn serien.

Diesen som kvinne

Ernst Diesen som kvinne (til venstre)

 


Norsk gjennombrudd i Hollywood?

hollywood

Boka Den norske filmbølgen (2010) begynner med en anekdote fra produsent Aage Aaberge. Han var på vei til Fornebu flyplass en gang på 1980-tallet, men ble hevet ut av taxien da sjåføren fikk vite at han jobbet med norsk film. «Norsk film, ja, den var så dårlig og jævlig at en som jobbet med det, ville han ikke en gang kjøre» Boka om filmbølgen kom i kjølvannet av Max Manus (2008), og kunne stolt proklamere at norsk film gikk gode tider i møte.

Fem år har nå gått, og i disse årene har kremen av norske filmfolk fått en fot innenfor dørene i drømmenes by. Norske regissører har vært nominert både til oscar og til den gjeveste prisen i Cannes. Aksel Hennie har spilt mot Matt Damon, mens Kristoffer Joner har fått en liten rolle i Leonardo DiCaprios siste film. Vi har en norsk skuespiller i selveste Game of Thrones!

I forhold til svenskene og danskene ligger vi litt etter, det er sant. Men vi er uendelig mye mer profilerte som filmnasjon enn vi var for bare noen år siden. Og fremgangen gjelder både den seriøse filmen (Trier) og underholdningsfilmen (Wirkola, Zwart, Roenberg, Tyldum og delvis Andre Øvredal). Etter Bølgen blir det kanskje også noe for regissør Roar Uthaug?

Norge har alltid hatt en åpen filmkultur. Tancred Ibsen valfartet til Hollywood i stumfilm-tiden. Arne Skouen sendte mange filmer til Cannes. Og 80-tallets Hollywood-gutter, Ola Solum og Nils Gaup, har begge hatt sine små utflukter til filmens Mekka. Enda er det mange jeg ikke har nevnt.

Likevel tror jeg aldri vi har hatt så mange nordmenn samtidig i USA som vi har nå. Skandinavia er in. Begreper som «nordic noir» har rettet verdens øyne mot vårt søvnige lille Hobbitun. Våre historiefortellere, fra Stieg Larsson til Jo Nesbø, er plutselig etterspurte.

Det er også lenge siden vi har hatt en film i Norge som har et slikt tak på hjemme-publikumet. Siden 2008 har markedsandelen til norsk film stort sett ligget over 20%. Riktig nok begrenser den hjemlige suksessen seg til barnefilmer og blockbustere, men det er kanskje ikke realistisk å tro at den seriøse dramafilmen skal fange de store massene. Den får som kjent sin belønning i himmelen (eller hos kultur-eliten).

Det ble lenge snakket om at TV-drama ville drepe spillefilmen. Mens Hollywood druknet i oppfølgere og remakes, klarte de amerikanske Tv-seriene å bryte ny dramaturgisk jord. Av våre produksjoner er det riktig nok det sær-norske fenomenet «sakte-TV» som har vekket mest oppsikt. Men bransjebladet Hollywood Reporter har også merket seg at Mammon, en serie som fikk blandet mottagelse i Norge, har vunnet priser i Asia, og skal filmes på nytt i andre land. Stein Winge ble nominert til Emmy for sin rolle i suksessen Koselig med peis. Frikjent har slått an i Sverige. Halvbroren og Kampen om tungtvannet ble hyllet av norske medier. Og så har vi jo Lilyhammer, som har blitt en gjenganger på Netfix.

Alt i alt kan vi si at aldri før har så mange reist så mye frem og tilbake og jobbet på tvers av landegrensene. Er dette et resultat av at mediene i internettets tid stadig blir mer internasjonale? Eller har norsk film endelig blitt god nok for oss selv og for det store utland?


Kong Sverre (1978) Jon Eikemo som demagog

sverre 3

I den mørkeste middelalder er Norge splittet. Krig, maktkamp og elendighet preger landet. I en slik stund trer det fram en dyktig taler som samler folk rundt sine faner, og som siden har blitt regnet som en av norgeshistorien fremste politiske demagoger. Sverre Sigurdson talte Roma midt i mot.

Han var presten fra Færøyene som kom til Norge og ble lederen for opprørsgruppen birkebeinerne. Ved hjelp av sine talegaver, kampvilje og kløkt vinner Sverre til slutt over Erling Skakke, samtidens mektigste mann og blir konge i Norge.

I påvente av Nils Gaups storfilm om Birkebeinerne er det greit å ta et tilbakeblikk på NRKs nå glemte dramaserie om Kong Sverre. Serien er på tre episoder, hver på noen og førti minutter. Alle kan sees på nrk.no. Serien har tidsriktige kostymer, hester, vikingskip og gårder, men er ikke storslått på noen måte. Det hele bæres av Jon Eikemos dialog, akkompagnert av en stemningsfull- men aldri dristig- musikk. Serien ble sluppet litt senere enn planlagt fordi produsent Stein Ørnhøi var syk.

Jon Eikemo har blikket til en klok mann i denne serien, men han mangler fysikken til en hærkonge. Selv ville jeg nok plassert Nils Ole Oftebro, som spiller kong Magnus, som kong Sverre og heller hatt Eikemo i en annen rolle. Samtiden så likevel ut til å like Eikemos tolkning. Den eneste kritikken jeg kan finne er Per Lønning som skrev i VG at Kong Sverre var feil framstilt i manus. Den virkelige Sverre var ifølge Lønning ingen god konge: «Kong Sverre var ein så heilt omfram personlegdom – likevel kløyvd – og med større evne til å fanga enn fengja folket. Den heilt store leiarevne hadde denne mannen ikkje – om så ville han også hatt ein større evne til å skapa endeleg fred i landet.»

Jarlen Erling Skakke er i Jack Fjeldstads tolkning fordrukken, kynisk og hensynsløs. Sønnen, Kong Magnus, er bare et redskap i hans maktkamp. Carsten Byhring, som ser ganske karismatisk ut i middelalderkostyme, gjør en fin bifigur i serien. Flere andre kjente skuespillere dukker opp i mindre roller.

Den største svakheten i serien er den enkle kameraføringen og de litt stusslige kulissene. Vi får aldri se Bjørgvin, som Bergen het i samtiden, eller Nidaros. Antallet statister er relativt lavt i det avgjørende slaget. På tross av Per Lønnings kritikk ble en del arbeid lagt i de historiske detaljene. Historiker Kåre Lunden jobbet med serien. Dette er helt grei tidtrøyte, selv om produksjonen ikke har dramatikken til Sverre Udnæs’ Fru Inger til Østråt (1975).

Både Eikemo og andre krevde på sytti-tallet at denne serien burde få en oppfølger, en lengre serie som tok for seg mer av kongens liv. Manusforfatteren Norvald Tveit sa til VG i 1979 at han ville begynne å skrive fortsettelsen om kong Sverre. Men serien ble, så vidt jeg vet, ikke produsert. Stein Ørnhøi ble i stedet sentral i dramaserien om 1814 noen år senere.


Bedre enn sitt rykte (1955)- har russen endret seg ?

bedre enn sitt rykteDen siste tiden hører vi mye negativt om russen. De lager sanger om at alle jenter er «horer» og voldtekt er ikke uvanlig på russetreffene. De blir verre år for år og stadig hører vi om vold og ubehageligheter. Derfor er det interessant å gå tilbake til 1955, og ta en titt på hvordan russen ble fremstilt i Norges første og etter min mening beste russefilm, Bedre enn sitt rykte(1955).

Filmen er basert på en fortelling av Eva Seeberg med manus av Otto Carlmar og regi av kona Edith Carlmar. Dette er Edith Carlmars femte film og den første litt muntrere filmen hun lagde. Hovedstadspressen, spesielt VG, klaget over at historien var «tynn» og «overfladisk», men filmen ble godt mottatt i regionavisene.

Det var flere som mente historien ikke var passende, og Oslo-russen prøvde seg med protestrop under innspillingen i Oslo, noe som skal ha kostet en innspillingsdag. Romanen kom ut samme året som filmen, og VG skrev: «Over det samme tema og visstnok med de samme personer har hun nå også skrevet en liten roman. Jeg så ikke filmen. Jeg kan bare konstatere at boken iallfall er bedre enn filmens rykte…Det virker som om Eva Seeberg ennå ikke har stoff nok stoff til å skrive en roman. Og med stoff mener jeg først og fremst viten om mennesker.»

Hva var så denne fortellingen som var så tynn at hovedstads-eliten rynket på nesen? Jo, det handler om russen Dag som er forelsket i sin 15 år eldre fransklærerinne. Hun gir ham ekstratimer om kveldene og snart innleder de et hemmelig forhold. Dags eks, Karin, er fortsatt forelsket i ham, og filmen viser hvor skuffet hun er over at Dag nå har funnet en annen. Den unge fransklærerinnen trosser dessuten sin eldre kolleger og fester sammen med russen. Forholdet mellom Dag og lærerinnen kan selvsagt ikke vare, og hun dumper ham når hun skjønner hvor umoden han er. Bortsett fra dette beskriver filmen russ som danser, kjører russebiler, drikker, kliner og har det gøy.

Det er ikke godt å si hva som var mest sjokkerende i 1955, at ungdom fester og drikker eller at en av dem har et forhold et forhold til læreren. På denne tiden var slike upassende forhold meget kontroversielle, men jeg kan ikke se at dette gjør historien «tynn» eller «overfladisk» slik som VG hevdet. Tvert imot er forholdet mellom Dag og Tone varmt skildret- uten å moralisere. I dag er det fortsatt upassende, om ikke ulovlig, for lærere å ha forhold til sine elever, selv om disse er unge voksne.

Jeg velger heller å tolke de intime relasjonene mellom lærer og elev som et kjærlig farvel. Det er symbolet på et forhold som har vart i 13 år, og som med russetiden må ta slutt. Dermed er Bedre enn sitt rykte også en såkalt coming-of-age-fortelling. Det handler om å bli voksen og om å ta farvel med en trygg tilværelse. Er det så vanskelig å tro at kjærligheten kan blomstre under slike omstendigheter?

Skal jeg kritisere filmen for noe må det være at den nærmest skjønnmaler denne avskjeden. Slik jeg husker det var det flere som slet seg gjennom de 13 årene og som gikk ut porten siste dagen med varige men.

bedre enn sitt rykt


Mennesker i solen (2011), kristen moralpreken

Mennesker-i-solenPer-Olav Sørensen er skikkelig i vinden for tiden. Han er en av få norske regissører som har mestret TV-mediet, bla gjennom produksjoner som Honningfellen (Cato Isaksen-serie fra 2008), Halvbroren (2013) og Kampen om tungvannet (2015). Hans første kinofilm var imidlertid Mennesker i solen (2011).

Mennesker i solen er en dommedagskomedie. Vel, man kan si knapt si «komedie» fordi undertonene er gravalvorlige. Det handler om fire egoistiske mennesker, to dysfunksjonelle par, som er samlet på ferie i to nabohytter på den svenske skjærgården en sommerdag hvor tilfeldigvis verden går under. Og den går under på måten som er beskrevet i Bibelen.

For oss som ikke hører til blant de troende, og som forbinder kristendom med to tusenår med mas om synd og selvforakt, så blir metaforene slitte, ja om ikke direkte klamme. Og hva er egentlig budskapet i filmen? At alle moderne mennesker er syndere, som selv ikke på dommens dag bryr seg om gud eller synd, men som til siste øyeblikk snakker om seg selv, maten de spiser og eventuelle partnerbytter? Har vi ikke hørt dette før, men da aldri fra kilder så frigjorte som den homofile, svenske komikeren Jonas Gardell, skaperen av dette scenariet. Gardell har grublet mye på religion og har publisert bøker om emnet. Han er også æresdoktor i teologi ved universitetet i Lund.

Det finnes andre som har brukt menneskets møte med undergangen til å dikte om menneskets natur. Mest kjent er kanskje Giovanni Boccaccios Dekameronen (1350-53), hvor mennesker underholder hverandre med fortellinger mens de venter på Svarte-dauden. I nyere tid kan vi tenke på alle fortellingene om orkesteret som spiller på Titanic mens skuta synker.

Den største styrken ved Mennesker i solen (2011) er skuespillerne. Hver på sin måte klarer de å få frem sine egne, nokså karikerte roller. Til og med vesle Oscar Lunde som den stumme gutten Simon er overbevisende. Ane Dahl Torp spiller en selvutslettende kvinne fanget i et forhold til en overkontrollerende og kreftsyk psykolog, spilt av hele Norges favoritt-psykopat, Jon Øigarden. Ingar Helge Gimle spiller en overfladisk, hårete og sex-fiksert gris som er gift med en mislykket kunstner som angrer på alt i livet, inkludert deres egen sønn, Simon. Hun er glimrende fremført av Kjersti Holmen. Skuespiller-veteran Ghita Nørby spiller en slags gammel-testamentlig figur som halvveis i filmen flytter inn i den tredje nabohytta, og som stadig bryter ut i dommedagsprofetier.

Dette er et filmet teaterstykke og en del av dialogen bærer preg av dette. Filmen er likevel godt skrudd sammen. Filmingen og fremdriften er god, og filmen er ikke for lang. Likevel ble ikke dette noen stor suksess, verken hos kritikerne eller hos publikum. Jeg tror det har å gjøre med den manglende originaliteten i Gardells budskap. Norge er et stadig mer sekulært samfunn, og gammeltestamentlige appeller til menneskets syndige vesen har mistet sin plass («repent, the end is nigh»). Gardell har egentlig ingen løsning på menneskets svakheter, annet enn at man må angre sine sine synder før dommens dag. Bortsett fra at «gud er viktig» har han ingenting å si oss.