Er norsk film lite variert?

Hei, og velkommen til min blogg om norsk film, et av de mest utskjelte og forhatte fenomener i norsk kulturliv. Her vil jeg skrive med jevne mellomrom om nytt og gammelt i norsk film, fra stumfilmer til nye filmer som Kon Tiki(2012).

En av de tingene vi hører ofte om norsk film er at den er lite variert, at den mangler fantasi og at den er for selvhøytidelig. Men er norsk film egentlig det? I de første årene av filmens norske historie, mens kinomatografene steg opp som paddehatter rundt om riket, var underholdningen viktig. Vi så til Hollywood, Sverige og Danmark og beundret dem. Vi kopierte allerede den gang utenlandske filmer. Til og med når vi endelig fikk vår nasjonalromantiske bølge i 1920-årene fulgte vi egentlig en trend som fantes i andre land: man måtte finne det som var spesielt for sitt land å fange det på film.

En av de tidligste norske filmene var animasjonsfilmen Fanden i Nøtten (1917). Folkeventyrene gjorde tidlig sitt inntog i norsk film. Walter Furst laget Prinsessen som ingen kunne målbinde på 1930-tallet, men så ble det stille rundt fantasifilmene før Ivo caprino dukket opp på femtitallet. På 70-tallet fikk vi en merkelig film om moderne hekser av Bredo Greve og på 1980-tallet Trollsteinen. Men det var Reisen Julestjernen og Kvitebjørn og Kong Valemon som ble min barnsdoms store norske eventyrfilmer. Så fulgte mange kjente eventyrfilmer, bla Sofiens Verden som handler om magiske tidsreiser og Jakten på Nyresteinen, som handler om en reise inn i menneskekroppen. Eventyrfilmen lever i dag i beste velgående og temaer som Reisen til julestjernen og Flåklypa  er fortsatt aktuelle. Til jul kommer Nils Gaups nyversjon av det gamle juleventyret og Qvisten animasjon holder på å lage en ny dukkefilm om Flåklypa. Filmen Trolljegeren(2010) var en mockumentary om troll i Norge, en diger suksess både i Norge og i England. Så norsk film er ikke uten fantasi, slik som mange hevder.

Norsk film er heller ikke uten store stjerner. Alfred Maurstad, vår kanskje første store stjerne, klarte kombinere handling med humor og et vist fandenkinnvoldsk gemytt. Under krigen var Wenche Foss glamouren selv, og Leif Juster og Ernst Diesen var vår utgave av Abbott og Costello. Vår klart største stjerne var Henki Kolstad som var varm og morsom i filmer som Vi gifter oss (1951), men bestemt og handlekraftig i Arne Skouens film noir Pastor Jarman kommer hjem (1958).

Andre noir inspirerte filmer var Døden er et kjærtegn (1949), På slaget åtte (1957),  Ukjent mann (1951) og Blackout (1986).Det er derimot andre verdenskrig som har vært Norges største kilde til spenning. Utallige filmer har skildret krigens dilemma fra mange sider, fra rent actionpregede spenningsfilmer til psykologiske drama. I de senere år har til og med skrekkfilmene dukket opp i Norge. De sier at De dødes tjern (1958) er Norges første skrekkfilm, men den er vel ganske tam sammenlignet med Villmark (2003) og Fritt Vilt triologien.

Filmer som Komandør Treholt og Ninjatroppen (2009) og Slipp Jimmy fri (2006) bobler av fantasi. Norsk film har stjerner, vi tre musikaler og vi har spenning. Hva er det vi mangler? Vel, Norge har lite science fiction. Teknologisk drevne historier er det lite av både i norsk litteratur og film. Et par mislykkede filmatiseringer av Faldbakkens apokalypser er det nærmeste vi kommer. Vikingtiden, Norges store trekkplaster, er relativt lite tematisert på film. Harald Håfagre og kong Sverre har ennå ikke inntatt det hvite lerretet, skjønt 1700-talls helten Tordenskjold er på vei. Vi har heller ikke mange actionfilmer eller helter i James Bond stil. Vi har ingen Belmondo slik som Frankrike.

Man kunne lete gjennom verdens samlede filmproduksjon og finne mange sjangre som er fraværende hos oss. Men det vi har er likevel ikke fargeløst eller ensformig.