Alfred Maurstad, en tvetydig helt

Fra sin første filmrolle i Brudeferden i Hardanger (1926) har Alfred Maurstad fremstått som en kompleks karakter. I  Rasmus Breisteins stumfilm spiller han en bondesønn som blir drevet av sin mors hat til å banke opp en gammel mann. Vi møter ham som tater i filmene Fantegutten(1932) og Fant (1937), en ustøtt og kontroversiell folkegruppe i det homogene Norge. Likevel er det noe sjarmerende over Maurstads tolking av Fændrik i Tancred Ibsens Fant.

Alfred Maurstad ble født på Vågsøy i Sogn og Fjordane i 1896. Foreldrene var småbrukere. Alfred var mester i felespill og gikk på underoffisersskolen i Bergen. I 1920, tre år etter han gikk ut fra skolen, søkte han seg til teateret, og flyttet etterhvert til Kristiania. Hans store gjennombrudd som skuespiller både på scene og på film kom i 1926.

Hans mest kjente roller er alle tvetydige mennesker, karismatiske, vittige og full av feil. I Fant (1937) var han karismatisk, men kidnappet og voldtok en jente. I Gjest Bårdsen (1939) spilte han Norges mest legendariske gentlemans skurk, og fikk oss til å le og identifisere oss med en som var på feil side av loven. I Tørres Snørtevold (1940)spilte han en skikkelse drevet hevn, beslektet med den franske Greven av Monte Christo, men med sjarm og vidd. I Ukjent mann (1951) spilte han en kriminell på flukt fra fengslet som savner sønnen sin. Det var bare i Trysil Knut (1942) at han var helt på den rene siden av lov og rett.

Alfred Maurstad hadde glimt i øyet, et fandenkinnvoldsk gemytt og en utstråling som få andre norske skuespillere har hatt. Da han døde 71 år gammel i 1967 skrev Aftenposten:

«Skuespilleren opplevet de ekstreme fantastene i vår dramatiske litteratur som virkelighetsmennesker, enten det var Gjest Bårdsen eller Driftekaren. Derfor kunne han også skildre dem romantisk, ridderlig eller lyrisk storslått uten at spillet krenget over i svada.»