Varg Veum: skriften på veggen (2010)

Så har jeg endelig sett min første Varg Veum film. Det tok litt tid før jeg ville begi meg inn i Gunnar Stålesens franchise. Det finnes til og med en tegneserie om denne helten og Stålesens bøker selger som varmt hvetebrød i Europa. Jeg har imidlertid alltid syntes navnet på helten virket litt konstruert, så jeg har kviet meg. Men nå har jeg altså satt meg ned og sett gjennom Stefan Faldbakkens første film om detektiven fra Bergen. Det er den syvende filmen hvor Trond Espen Seim spiller Veum.

Veum har gitt opp livet som detektiv og fått seg kjæreste og jobb som lærer i denne filmen. Men det rolige livet tar snart slutt når «Kniven», en notorisk stofflanger, slipper ut fra fengslet og hevder at Veum har fått ham uskyldig fengslet for mord på en ungjente. Nå er det bare hevn som står i tankene på skurken, som er glimrende spilt av danske Nikolaj Lie Kaas. En byrettsdommer blir funnet drept, og ei ny jente forsvinner, og dermed blir Veum trukket inn i et nytt drama.

Det sentrale temaet i filmen er Veums egen skyld i den første jentas skjebne. Det hele topper seg i en scene hvor Veum er så tynget av samvittighet at han oppfordrer dansken til å skyte ham i hodet. Veum fremstår ganske patetisk i denne scenen, og det fikk meg til å lure på om jeg egentlig er interessert i følge ham videre i andre filmer. Selve løsningen på mysteriet er også ganske tilfeldig.

Men filmen er greit laget og Bjørn Floberg gjør en fin birolle som politidetektiv. Likevel syntes jeg ikke at Varg Veum når helt opp til svenske serier som Beck, Wallander, van Veteren eller Johan Falk. Veum som person virker ganske rufsete og hjelpeløs, syntes jeg, sammenlignet med profesjonelle detektiver som Wallander og Beck. Min favoritt blant norske detektivserier er forsatt Cato Isaksen.