Olav Dalgard og det begravde manuskriptet

Det var to store samfunnsrefsere i norsk film i mellomkrigstiden. Den ene var var Leif Sinding (1895-1985) som gjennom sine såkalte «indignasjonsfilmer» satte fokus på blant annet på barnas forhold. Den andre var Olav Dalgard (1898-1980) som jobbet med arbeiderbevegelsens propagandafilmer. Det var imidlertid dystre tider i Europa, en stor ondskap var i ferd med å våkne på kontinentet. Den ville føre Sinding inn i nazistenes okkupasjonsstyre og Dalgard inn i fangenskap på Grini og i Sachsenhausen.

Men la oss først reise tilbake i tid til Folldal i Hedemark hvor Dalgard ble født. Hans foreldre var Ole Hansen, en lærer, og Marie Dahlen. De tok med seg sønnen og flyttet først til Oppdal og så til Voss. På Voss gikk han på gymnas og drev med teater. Senere tok han magistergraden i litteratur og historie ved universitetet i Kristiania (het Oslo når han gikk ut).

På fritiden syslet han med sosialisme, nynorsk og teater. Det var på en teaterkongress i Moskva i 1933 at han fikk øyene opp for propagandafilmen. Han vendte senere tilbake til sovjetunionen finansiert av Oslo bys teaterstipend for å studere film. Fra 1935 produserte han korte, timelange spillefilmer for Arbeiderpartiet.

Det som er spennende med Dalgards filmer er at han tok opp historiske og politiske tema på en måte som få i norsk film hadde gjort før ham. I filmen Gryr i Norden (1939) ser vi den første dramatiseringen av samfunnsrefseren Bjørnstjerne Bjørnson og streiken med fyrstikkpikene. Det var i denne konflikten Bjørnson hadde tordnet: «Nå banker det ganske forsiktig – med en fyrstikkpikes finger, men neste gang blir det med en manns knyttneve, og neste gang igjen med en slegge». Dalgard var også blant de første som skildret rallarlivet og arbeidsløsheten. Filmene til Dalgard har en sentral plass i avhandlingen til Bjørn Sørenssen (1980) om norsk og internasjonal arbeiderfilm.

Men Gryr i norden ble det siste Dalgard fikk laget før nazistene fanget ham. Fengslet på Grini skrev han sammen med Rolf Randall manuskriptet til Norges første okkupasjonsdrama, en bitende hevn over sine fangevoktere. De gjemte manuskriptet og en medfange smuglet det ut og gravde det ned mens Dalgard var i Tyskland. Ved krigens slutt vendte Dalgard tilbake og filmet Vi vil leve (1946).

Leif Sinding, som hadde knyttet seg til den andre protestbevegelsen på 30-tallet, Nasjonal Samling,  ble dømt som landssviker. Slik endte tredve tallets store samfunnsdebatt.