Få norske klassikere på Blu-Ray

Da Fante-Anne (1920) kom på Blu-Ray for ikke lenge siden ble jeg henrykt. NFI har løftet frem Rasmus Breisteins stumfilmer de siste årene. Slik bør det være, tenkte jeg. I et land med så beskjeden filmtradisjon burde det meste av det som finnes være tilgjengelig. Ikke alle Amerikanske eller Engelske titler er tilgjengelig heller. Men de har jo så mye. Noen år har Norge bare produsert en håndfull filmer. Store regissører som kunne løftet Norges filmhistorie, slik som Arne Skouen eller Tancred Ibsen, finnes likevel ikke på Blu-Ray. Hvor er Det brenner i natt? Mange regner Arne Skouen som Norges største dramatiker etter Henrik Ibsen og Jon Fosse. Hvorfor finnes ikke alle hans filmer i restaurert form på Blu-Ray akkurat som Hitchcock eller David Lean?  Og Tancred Ibsen var 1930-tallets største film regissør her til lands.

Det vil kanskje ikke bli et stort salg på disse gamle klassikerne. Men staten subsidierer non-figurativ kunst og utgivelser av dikt som nesten ikke selger. Det er viktig for Norge, sier de. I dag er det ofte selskaper som Nordisk film som bestemmer når filmer skal gis ut. Mange av de gamle filmene har faktisk et vist publikums potensiale. Øyvind Vennerøds Alle tiders kupp (1964)  hvor Henki Kolstad raner vinmonopolet ville sikkert vært populær. Hva med  To på topp (1965) med Rolf Just Nilsen? Hva med alle gamle filmer med Leif Juster, som f.eks Bustenskjold. Så har vi en rekke lystspill ikke er utgitt som f.eks Hansen og Hansen (1941) av En herre med bart regissør-Alfred Maurstad eller 5 loddrett(1959) med Henki Kolstad. Ingen av de to norske filmatiseringene av Jeppe på Bjerget, verken den i sort hvitt eller farger, er tilgjengelig på DVD.

Det finnes en rekke gamle stjerner som Kolstad, Juster, Wenche Foss, Rolv Wesenlund og Just-Nilsen som har fått sine meritter amputert. De kunne blitt bygget opp som noe Norge var stolt av: vår Humphrey Bogart eller James Stewart. I stedet blir de glemt mens filmene råtner i arkivene. Om det virkelig var slik at selve utgivelsen ble for dyr, kunne filmene ihvertfall gjøres tilgjengelig via Filmarkivet.no? Der er jo distribusjonen nesten gratis. Det har vært en viss debatt. «Om 100 er alt glemt», skrev Kjetil Lismoen i Rushprint i desember 2011. I januar 2012 fortsatte Tommy Gjerald med innlegget «De forsvunne filmene» .

Men i dag er det slik at bevaringen av norsk filmarv enten blir lagt i hendene på private aktører eller blir nedprioritert over andre filmtiltak, som produksjon av nye filmer. Samtidig som filmarven ligger på lager klages det over at norsk film er for ensformig. Etter valget i 2013 blir antagelig kulturpolitikken enda mere privatisert og profittorientert. I Norge er det vanskelig å være takknemlig for det man har.