Tante Pose (1940) – jul i gamle dager

Når min pensjonerte mor skal minnes Norges største julefilmer nevner hun ikke Reisen til julestjernen (1976), men Tante Pose (1940), Leif Sindings (1895-1985) mest kjente film. Filmen er basert på sørlandsdikteren Gabriels Scotts roman. Scott var ikke ukjent i norsk film. Sinding selv hadde filmet hans roman De vergeløse et år tidligere og Tancred Ibsen filmet boken Fant i 1937.

Boken om Tante Pose kom ut i 1904, og handlingen finner sted på gården til sorenskriver Bals. Vi får oppleve hvordan julen artet seg i de bedre kretser i riktig gamle dager. «Tante Pose» er økenavnet bestefaren på gården har gitt til sorenskriverens søster, som han ikke kan fordra. Hun ankommer gården for å feire jul med sin bror, og hun og bestefaren utveksler fornærmelser gjennom hele filmen. Tante Pose har imidlertid også et vanskelig forhold med sorenskriverens døtre som blir kurtisert av to unge studenter. Det hele blir ganske komisk når hun selv gjør tilnærmelser til en forskrekket Joachim Holst-Jensen og erklærer at de er forlovet.

Filmen bæres av Tante Poses personlighet, ei vrien gammel jomfru av det mest kverulante og fordomsfulle slaget, mesterlig spilt av Henny Skjønberg (1884-1973). Når hun plutselig skriker «Kaffer-nigger!» blir vi aldeles ikke overrasket, skjønt jeg tviler på at noen ville sagt dette i en moderne barnefilm. En annen ting å merke seg er at jenta som spiller hovedpersonen, sorenskriverens yngste datter, er alt for gammel. Hun ser ut som en voksen kvinne i barneklær.

Men overser vi disse små skjønnhetsfeilene holder Tante Pose ganske god standard. Her er det juletrær, juleball og julemat. Ung og gammel kler seg i sin fineste stas og flørter på julefesten. Flere morsomme situasjoner oppstår, spesielt når Tante Pose nekter å spise og blir funnet under mystiske omstendigheter i spiskammerset.

Tante Pose ble laget i 1940, altså under krigen, av Leif Sinding som senere ble dømt for landssvik. Under innspillingen ble Norge invadert av Tyskerne og skuespillerne spredt for alle vinder. Etterhvert fikk man samlet dem igjen og filmstudioet på Jar ble lydisolert slik at man ikke skulle plages av bråk fra fly. Et bomberom på stedet ble også ordnet. På tross av vanskelighetene fikk Sinding filmen ferdig.

Sinding ble tatt i nåde på femti-tallet og fikk prøve seg på nytt blant annet som skribent for filmen Selkvinnen (1953). Den ble imidlertid en fiasko som få kunne tilgi ham. Han er likevel en av de mest interessante personene i norsk film ettersom hans karriere strekker fra stumfilm-perioden helt opp til midten av femti-tallet. Hans memoir er proppfull av kostbare anekdoter fra filmens barneår. Se hele Tante Pose (1940) på filmarkivet.no