Landstrykere (1989)

«Når mye blir til lite» skrev Aftenposten da Landstrykere kom på kino. Per Haddal gikk til og med så langt at han sa at dette var et «nasjonalmonument over jappeperioden». Med det mente han at filmen var et overfladisk sløseri. Opprinnelig var det Hans Lindgren som skulle regissere denne Hamsun-produksjonen, men Lindgren måtte gi fra seg jobben til Ola Solum, meldte Aftenposten, fordi han «føler seg så nedslitt at det ikke er forsvarlig å la ham fortsette».

Når jeg ser filmen i dag mange år senere slår det meg at dette ikke er en dårlig film. Helge Jordal med sitt rufsete Belmondo-fjes har glimt i øyet og er utmerket som omstreiferen August. Vi får dessuten noen frodige scener fra folkelivet i Nordland med trebåter, handelssteder og markeder. Filmen følger Edevart og August i sine gjøremål og småjobber langs kysten. Handlingen er satt til en periode med nessekonger, gryende industrialisering og stor utvandring til Amerika.

Noe sammendrag er det ikke lett å gi. Edevart er i utgangspunktet den skikkelige gutten fra det vesle stedet Polden som forelsker seg i ei gift dame, mens August er en litt eldre omflakkende småsvindler, et oppkomme av ideer og planer- en representant for den nye tid. August krysser ofte grensen til det lovlige. Blant annet foreslår han å stjele en båt, skyte en av mannskapet og hive ham overbord.

Ola Solum som lagde filmen var Norges største eventyrregissør i sin tid (på linje med Nils Gaup ihvertfall). Det var fra Solums hånd vi fikk Reisen til julestjernen (1976), Orions belte (1985) og Kvitebjørn og Kong Valemon (1991). Bak hans gutteaktige tilnærming aner vi inspirasjonen fra Hollywood. Dette var nytt på åttitallet og de gangene han lyktes strømmet publikum til kinoene. Landstrykere sprengte imidlertid alle budsjetter og ble en skandale.

Med Landstrykere prøvde Ola Solum seg på en del av Norges nasjonal litteratur. Trolig var det derfor forventningene var så skyhøye. Fordi dette var Hamsuns folkekjære roman fra 1927 forventet man sjelegransking og dybde. Men det finner du ikke her. Solum knytter likevel greit an til bokens eventyrlige ånd, og kanskje var det det Hamsun selv ville ønsket.