Øyvind Vennerød – grasrotas forsvarer

Øyvind Vennerød sto bak noen av de morsomste øyeblikkene i norsk film. Noen av dem var tilsiktet, men en god del var ufrivillig komiske. Han var dessuten far til Petter Vennerød fra Wam og Vennerød duoen.

Øyvind Christian Vennerød (1919-1991) ble født i Oslo og gikk på gymnas der. Deretter tok han handelsskole og hadde et studieopphold i utlandet. Han kom til filmen via smalfilmen, som han fattet interesse for etter at han startet en radioforretning i 1946. I de første årene var han først og fremst produsent, bla for Troll i Ord (1954) med Henki Kolstad . Med Nils R. Mullers krigsfilm Kontakt! (1956) gikk han ett skritt videre og bidro som klipper og manusforfatter i tillegg.

Da han endelig regisserte sin egen film, Støv på Hjernen (1959), hadde han med seg en medarbeider fra Kontakt!, manusforfatteren Jørn Ording. Ording var opprinnelig skuespiller, kjent for sine Ibsen-roller, og hadde dessuten spilt i Trysil Knut (1942) og Englandsfarere (1946) . Vennerød og Ording samarbeidet om manus for de fleste av Vennerøds filmer.

Husmødrene i Støv på hjernen og de to oppfølgerne er i dag et yndet studie-objekt for sosiologer med interessere for femtitallets kjønnsroller. På den ene siden ironiserte filmene over husmor-rollen, på den annen side hyllet de den. Inger Marie Andersen blir utfordret av den nye tids kvinne i den første filmen, men blir tatt i skole av Wenche Foss og vinner sin ektemann tilbake.

Filmene Millionær for en aften (1960) og To på topp (1965) var farser hvor det å bli forvekslet for en annen var tema. Millionæren blir tatt for å være journalist og sjømannen for være popmusiker. Vanlige mennesker blir tatt for å være spesielle og omvendt. Likevel ler vi godt av pussige situasjoner. Det er humor på et enkelt og menneskelig plan, satt i en interessant setting.

I Alle tiders kupp (1964) tar Vennerød og Ording igjen den vanlige mannen i forsvar, denne gangen mot staten. En rekke skjønnslignede individer som ikke kan betale sin skatt bestemmer seg for å rane vinmonopolet for 50 000 flasker brennevin. Nei, de skal ikke drikke dem. De skal selge dem og leve herrens glade dager for pengene. Dette ranet er selvsagt en fiktiv støtteerklæring for den vanlige skattebetaler, som jobber hardt, men likevel ikke har penger til overs.

Om filmen var et rop om lavere skatt vet jeg ikke. Jeg vet heller ikke hvor Vennerød sto politisk i forhold til kvinnefrigjøring senere i sitt liv. Hans nest siste film, Himmel og helvete (1968), var imidlertid et hysterisk oppgjør med 60-tallets narkotika. Ungdomskulturen ble skildret som livsfarlig og skummel. I en scene hopper en rusmisbruker fra taket av en bygning i narko-rus.

Det er unektelig en konservativ – eller kanskje til og med reaksjonær – subtekst i mye av Vennerøds filmproduksjon. Om den er politisk eller tilsiktet vites ikke. Likevel tar Vennerød og Ording alltid grasrotas perspektiv mot det som måtte true den, enten det er kvinnefrigjøring, staten, rike menn, pop-idoler eller narkotika.