Den Hemmelighetsfulle leiligheten (1948)- Tancred Ibsens eksperiment

Tancred Ibsens film om den tørre byråsjefen som flytter inn i leiligheten til en avdød kunstner ble ikke godt mottatt av Aftenposten da den kom på kino i 1948. Ord som «vissen» og «kjedelig» ble brukt. Siden den gang har filmen blitt re-evaluert, og det som den gang virket som dristige form-eksperiment er i dag allment aksepterte filmteknikker. I dag er filmen regnet som en av Ibsens beste.

Mange tenker nok på Ibsen som gullalder-regissøren som skapte Fant (1937), Gjest Bårdsen (1939) og Tørres Snørtevold (1940). Det var sin tids blockbustere- med et lite snev av Hollywood over seg. Derfor blir man gjerne litt overrasket når man oppdager bredden i Ibsens filmproduksjon. Han tok sjanser, som for eksempel med Op med Hodet! (1934) og Den hemmelighetsfulle leiligheten (1948).

Det mest påfallende ved Den hemmelighetsfulle leiligheten er i dag fortellerstemmen: vi hører hovedpersonens tanker. Vi er ikke bare tilstede i karakterenes hode, handlingen finner sted nesten utelukkende innenfor leilighetens fire vegger. Hovedpersonen er en tilsynelatende uhelbredelig ungkar og byråsjef som blir overtalt av sine svirebrødre til å overta leiligheten til en avdød kunstner. Han overtar den med alt innhold, en papegøye og en husholderske. Leiligheten er fylt til randen av snodige statuetter og krimskrams fra alle verdens hjørner. Til slutt overtar han til og med kunstnerens kjæreste, som stikker innom en dag for å hente personlige brev.

Byråsjefen har selvsagt oppdaget brevene gjemt i en hemmelig skuff i et skatoll, og blir tiltrukket av det sensuelle språket i kjærlighetserklæringene. Han minnes lignende brev som han oppdaget i sine foreldres skatoll som barn. Også de vitnet om forbudte tanker og følelser. Her aner vi påvirkingen fra psykoanalysen. Sammen med leiligheten og kjæresten overtar han hele den modernistiske estetikken. Plutselig liker han malerkunst med farlige farger og hører på eksperimentell musikk.

Det å overta livet til en avdød var selvsagt ikke nytt. Hitchcocks Rebecca (1940), basert på Daphne Du Mauriers gotiske roman, hadde et lignende tema. Men moralen i Ibsens drama er en annen. Her er det kunstige og det påtatte ikke en trussel mot byråsjefens identitet, det er en naturlig del av all kunst og av all identitet. På den måten greier Ibsen å videreformidle tankene bak Kristian Elsters originale novelle godt, og vi får noe sjeldent som en norsk film med en idehistorisk bunn.