Kaptein Sabeltann (2003) – Norges ondeste helt

Så har jeg for første gang i mitt voksne liv kastet loss og satt seil innover i kaptein Sabeltanns farvann. Norges skumle sjørøverhelt drar i denne tegnefilmen på jakt etter Grusomme Gabriels skatt. Filmen er norsk/svensk, regissert av svenske Stig Bergqvist og norske Rasmus A. Sivertsen. Selve tegnerarbeidet er visstnok utført i Ungarn. Sabeltann-universet har siden den første teater-forestillingen i 1990 blitt en gullgruve for Terje Formoe, et musikalsk eventyr fjernt fra Norge eller norsk historie, om en sjørøver på de syv hav.

Kaptein Sabeltann har fått nyss i et kart som viser veien mot en nedgravd skatt. Vi ser det hele gjennom øynene til den vesle byssegutten Pinky, som har vokst opp blant piratene. Til tross for sjøslag og dramatikk har han bevart sin menneskelighet, delvis beskyttet av Sabeltanns nestkommanderende, Langemann. Dette er ikke bare en drøvtygging av Robert Louis Stevensons bok Tresaure Island (1883). Skatten befinner seg på Kjøttaviga, en idyllisk liten landsby hvor Pinky treffer sin første jentevenn. Men både i Treasure Island og i Kaptein Sabeltann gir en innfødt seg ut for å være spøkelset av en avdød pirat (Grusomme Gabriel i  Kaptein Sabeltann og Kaptein Flint i Treasure Island) for å skremme inntrengerne.

Eventyret er spennende fortalt, med sanger og relativt gode tegninger. Like plettfritt som Disney blir det ikke, men dog. Sabeltann universet er en sukkersøt klisjé fra ende til annen, men det betyr lite for barn som ikke vet hva en klisje er for noe. Hvem har vel ikke lekt sjørøver eller cowboy som liten? De engelske kolonienes historie, opphavet til dette mytologiske universet, er utilgjengelig for de minste. Det er ikke kaptein Sabeltann.

O.V. Falck-Ytter (1832-1914), som skrev historien om Håkon Håkonsen(1873), bragte sjørøverne til sin tids norske ungdommer. Terje Formoe gjør det samme for vår tids minste. Skal en film som dette vurderes bør det gjøres på barnas premisser. Det faktum at Sabeltann er Norges kanskje største franchise taler for seg selv. Den er trolig også Norges mest populære musikal, kanskje på linje med Bør Børson jr.

Jeg kunne satt meg ned og pirket i detaljer, som at sangene (tross Spellemannsprisen) var litt like, men jeg orker ikke. Så lenge målgruppen smiler fra øre til øre, skal jeg holde kjeft. (Jeg så den norske versjonen, men nedenfor følger traileren fra den engelske versjonen)