Romfolket- skurker og forbudt kjærlighet

Romfolket var et tema i en rekke norske filmer i perioden 1922-1944. Den senere tid har det vært mye bråk rundt dem. Som vi vet fra norsk filmhistorie, så er dette ikke noe nytt. I 1924, bare to år etter at taterne dukket opp i filmen Farende folk (1922), nektet myndighetene å utstede pass til norske rom-folk. I 1927 ble det bestemt at utenlandske rom-folk ikke hadde adgang til Norge.

I Farende folk (1922) basert på en roman av Severin Lieblein, spiller tatere en mindre rolle. Hovedpersonen møter et taterfølge, og en gammel tater søker døden i et tjern. Taterne er eksotiske og bidrar til en mystisk stemning.

I Leif Sindings komedie Den nye lensmanden (1926) skrevet av Ludvig Muller (Amalie Skrams sønn) gir en tater seg ut for å være den nye lensmannen i ei lita bygd. Han rundstjeler bygda, men sørger også for at to unge elskende får hverandre.

Noen år senere vender Leif Sinding tilbake til fante-temaet i Fantegutten (1932). Denne gangen handler det om en foreldreløs unge som blir tatt inn på en gård, hvor han vokser opp og forelsker seg i bondens datter. Det blir imidlertid slutt på forholdet når det kommer for en dag at gutten er av romani-slekt. Gutten flykter til en sigøynerleir, men passer ikke inn der. Han vender tilbake til gården, og vinner tilbake sin utkårede.

I Fantegutten spilte Alfred Maurstad tateren Stephan. To år senere spiller han igjen tater i Liv (1934). Her spiller han mot sin kone, Tordis Maurstad, som i filmen blir forelsket i ham. Alfred Maurstad greier imidlertid å lage mye ugang for Tordis’ far, som er en av hans gamle fiender, før han får sin utkårede Tordis.

Tre år etter Liv er Alfred Maurstad tater en tredje gang i Fant (1937) av Tancred Ibsen. Gabriel Scott, som skrev fortellingen, skal ha stilt som betingelse for å godkjenne filmen at Ibsen ikke lot Maurstads skikkelse overleve. Filmen handler om den foreldreløse Josefa som flykter fra sitt hjem på en båt. Her blir hun etterhvert holdt som fange av tateren Fændrik (Alfred Maurstad). Fændrik er karismatisk og sprudler av liv, men han tvinger Josefa til et tiggerliv. Til slutt voldtar han henne, skyter en mann og drukner i en ulykke på havet. Leif Sinding lagde oppfølgeren Josefa (1944) med Urda Arneberg i rollen som Josefa. I denne filmen følger vi henne fra hun er så uheldig å få et barn (formodentlig Fændriks) og vi følger henne fra sted til sted før hun til slutt lider en ublid skjebne.

Filmene viser at Norge hadde en fascinasjon med taterne og rom-folket i den samme perioden hvor de var bannlyst fra riket. De var gjenstand for forbudt kjærlighet og fremstilt som mystiske, morsomme, livsbejaende skøyere, skurker og uønskede inntrengere.