Science fiction i norsk film

Da jeg første gang så en episode av doku-såpen Doomsday Preppers ble jeg overrasket over at det fantes vanlige amerikanere som daglig forbereder seg på atomkrig og på alle tenkelige katastrofer. NASA tenker mye på astroide-nedslag, noe som skjer med flere millioner års mellomrom. Til sammenligning er ikke nordmenn like opptatt av fremtiden, og det vises både i litteraturen og i filmene.

Bing og Bringsværd og Knut Faldbakken er tre sjeldne unntak her til lands. Bing og Bringsværd sto bak Tv seriene Blindpassasjer (1978) og Ta den ring (1982), samt Fjernsynsteater-oppsettinger som Kodemus, som introduserte smarttelefoner med kunstige intelligens til publikum i 1971. De tegnet visjoner om norsk romfart, om kunstig liv og roboter. Knut Faldbakken skrev to post-apokalyptiske historier som ble til filmene Oss (1976) og Sweetwater (1988). I Oss så han for seg et samfunn som går i oppløsning etter skifte i forholdet til den tredje verden og i Sweetwater inntreffer en katastrofe og en familie overlever på en søppelfylling. Til slutt har vi Oddvar Einarson som skrev og filmet Havet stiger (1990) om livet i etterkant av en miljøkatastrofe. Ingen av filmene jeg har nevnt har imidlertid slått an på kino. Bing og Bringsværd gjorde en viss suksess på TV, men det begynner å bli noen år siden.

Nylig kom jeg over en svenske på crowfunding-siden FundedByMe.com som ville skrive bok om nordisk science fiction på film og TV. Jeg donerte 250 kroner og fikk for en måned siden tilsendt den ferdige boken. Det er en oversikt over nordiske forsøk på science fiction. Når jeg blar gjennom den ser jeg at det finnes et par norske kortfilmer i science fiction sjangeren, men ingen større filmer med populær appell. Nesten all science fiction ser ut til å komme fra USA.

I tillegg til denne bloggen driver jeg også min egen teknologioblogg, og jeg strever med å finne norsk stoff om fremtiden. Stort sett må jeg hente informasjon fra amerikanske kilder og overføre dette til Norge. Norge har ingen Arthur C. Clark, Robert Henlein eller Isaac Asimov. I USA er disse forfatterne kjent som «de tre store» i science fiction. Kortfilmen Mira er Norges første science fiction film, en stusselig snutt fra utgivelsen Dager fra år 1000(1970).

Danskene var mye tidligere ute med sin science fiction. Allerede i 1918 lagde de filmen Himmelskibet (1918) om en reise til Mars. Men deres neste film i sjangeren kom først i 1962, en ordentlig monsterfilm på over 80 minutter, ikke bare en kortfilm som Mira. Danskene har sitt eget Institutt for fremtidsforsking. Noe slikt har ikke vi. Men er det noe vits for Norge å lage filmer om Norges fremtid når så få bryr seg om slikt her til lands? Markedet vil ikke ha det. Er det ikke trygt for lille Norge å importere drømmer fra Silicon Valley og Hollywood?

Dagens drømmer er morgendagens virkelighet. Tør Norge skape sine egen drømmer, sin egen virkelighet? Vil Norge noen gang få sine egne astronauter eller romstasjon, f.eks? Vil vi få norske eventyrere på linje med Amundsen og Nansen som utforsker verdenrommet? Vil Norge i det hele tatt ha noen plass i den store helheten i fremtiden, eller vil hele planeten komme sammen som en engelsk (eller kinesisk)talende nasjon? Vil mindre samfunn som det norske og det samiske i det hele tatt bevare noen egenart? Det er mange spørsmål vi sjelden får svar på i amerikanske filmer. Hvor er periferiens drømmer?