Max Manus (2008), et nasjonalistisk oppkok?

Enkelte har hevdet at filmer som Max Manus(2008) og Kon Tiki (2012) boltrer seg i nasjonalisme og nører opp under uønskede holdninger.  Helter finnes som kjent ikke i det virkelige liv. Det knytter seg myter til visse mennesker som forsterker den norske fellesskapsfølelsen og skaper en tro om at «vi» står mot «dem», de andre.

Et historisk drama trenger imidlertid ikke være entydig. Både Max Manus og Thor Heyerdahl sto alene igjen etter sine bragder, noe som kommer fram i filmene. Det finnes dessuten revisjonistiske drama i norsk film som prøver å tegne et nytt bilde av historien, som f.eks Liten Ida (1981), Bobbys krig (1974) eller Faneflukt (1975). Dette er alle historiske fortellinger som nyanserer heltedyrkingen, men de mangler den følelsesmessige appellen som helte-filmene har. Heltene er kanskje ikke politisk korrekte eller til og med sanne, men de er nødvendige for historie-interessen.

Da Kautokeino-opprøret kom på kino i 2008 gikk regissør Nils Gaup ut i media og sa at «Norge trenger filmer om vår egen historie»  Historiske filmer er med på å bygge Norge som kinonasjon, mente Gaup. «Norge er for eksempel vikingland nummer én. Det er klart vi burde lage en drivende god vikingfilm», sa han. Gaup så dermed den periodedramaet som noe positivt og han betraktet historien som et arkiv av fortellinger som kunne bidra til å løfte selvfølelsen til norsk film.

En slik tankegang er langt fra ny. Svenske Victor Sjöström lagde stumfilmen Terje Vigen (1916) basert på Ibsens dikt og var blant de første som brukte filmen til å bygge myter om norske historiske helter. I kjølvannet av filmen fulgte den store nasjonalromantiske bølgen i norsk film hvor filmene prøvde å skildre naturen, bygdelivet og det man trodde kjennetegnet den norske identiteten. Tancred Ibsen prøvde å ta dette ett skritt videre og lage en vikingfilm om Leif Erikson hvor «Leif,», i følge Gunnar Iversen, var «mer en idealtype eller mytisk helteskikkelse enn et virkelig menneske».

Hopper vi 10 år frem i tid til 1930-tallet brukte venstresiden film til å formidle norsk arbeiderhistorie. Olav Dalgard dramatiserte historien om de store samfunnskonfliktene. Arbeiderbevegelsen hadde behov for å bygge myter rundt sin egen historie, for å skape et positivt fellesskap rundt sine verdier. Den dag i dag er Ap sitt medlemsblad Sammen full av historiske tilbakeblikk, og de bruker enhver anledning til å minne oss på sosialdemokratiets helter: Gerhardsen, Tranmæl, Gro osv.

Andre verdenskrig ble det store vannskillet. NS stjal våre nasjonalikoner, vikingene, og besudlet nasjonalismen. Etter krigen prøvde okkupasjons-filmene å dramatisere hva det ville si å være «ekte nordmann». For første gang ble vi klar over nasjonalismens bakside. Den kunne være ekskluderende og ødeleggende mot jøder, kommunister og utenforstående -et traume som fortsatt er med oss.

I det multi-kulturelle Norge frykter noen at historiske myter vil bli brukt til å ekskludere gruppene som har kommet til i nyere tid, at historiske filmer skal bli fortellinger for små grupper som ser på seg selv som «rene» nordmenn. Derfor finnes det mennesker som frykter fortellinger som Max Manus (2008) og Kon Tiki (2012). Torbjørn Jagland, som formodentlig likte filmene, sa etter 22 juli at «All nasjonalisme kommer fra noe dårlig, og fører til noe dårlig».

Det er imidlertid verken Jagland, Quisling eller Breivik som alene definerer hva nasjonalismen er. Som alle begreper er det flytende. Det er filmene og fortellingene som bestemmer hva vi legger i ordet. Skal man bygge et positivt fellesskap må man få lov til å fortelle historier. Selv ikke nazistene eller 22 juli bør hindre oss i det.