Blant negre og ville dyr i Øst-Afrika (1951)

Filmarkivet har gjort flere gamle dokumentarer tilgjengelig. Blant dem finner vi Arne Hvervens (1909-1983) dokumentar fra det mørke kontinentet: Safariland, blant negre og ville dyr i Øst-Afrika (1951). Hverven var en amatørfotograf som allierte seg med flyselskapet SAS for å lage Norges første fargefilm fra Afrika. Han var disponent for forretningen Fotohuset i Oslo i 30 år, samt redaktør av Norsk Fagfoto. Han vant dessuten Norges Fotografforbunds hederstegn.

Filmen er et sammendrag av Hvervens reise til Afrika i 1950. Først viste han opptakene i Oslo smalfilmklubb. Der ble han så godt mottatt at han utviklet materialet videre til en dokumentarfilm. Den politisk ukorrekte tittelen sier mye. Vi følger Hverven på det som virker som en pakketur til Afrika. På veien stopper vi i Geneve, Nice, Athen og Karthoum før vi ender opp i Nairobi, Kenya. Så følger en reise rundt i det landet.

Dette er et reisebrev hvor fortelleren spyr ut den ene kulturkritikken etter den annen. Muhammedanerne er fanatiske, får vi vite. Javel, noen er vel enig i det. Men det stopper ikke der. De innfødt omtales konsekvent som «negre», noe som graver en avgrunn mellom oss og dem. Vi blir fortalt at de liker å jobbe for hvite så lenge de får fortsette i sine enfoldige liv, en tilværelse som er dominert av dans, ifølge fortelleren. Faktisk til en slik grad at de danser hele dagen. Mennene jobber ikke, men driver kvinnene sine som pakkdyr. Massaiene i Kenya er stolte, blir vi fortalt, men er i ferd med å dø ut pga kjønnssykdommer.

Det er selvsagt ikke politisk korrekt i dag å snakke slik som fortelleren i denne filmen. Dette er en reise i fordommer, tilbake til en tid da Afrika, ja til og med USA, var delt etter rase. India var nettopp frigjort, men koloniene i Afrika hadde ennå ikke gjort opprør. Ordet «neger» blir på denne tiden uttalt uten blygsel. Vår egen overlegenhet som vestlige og hvite er selvsagt. Likevel er den en ærlighet over dokumentaren. Vi mener jo fortsatt i dag at muslimene er fanatiske og at kvinnefrigjøring i uland er viktig. Men nå er vi blitt mere taktfulle- ikke så sikre på vår egen fortreffelighet.

Akkurat som Filmavisen er denne dokumentaren dominert av en subjektiv fortellerstemme. Men dette er ingen sofistikert ekspedisjons-film i Amundsens tradisjon hvor fortelleren er akademisk og kultivert. Dette er en turistfilm hvor fortelleren speiler det som senere skal bli masseturistens fordommer. Dette er femti-tallets «Idiot på tur».