Laila (1929), dramatikk på Finnmarksvidda

LailaFå var mer opptatt av samene enn Jens Andreas Friis(1821-1896), en sentral språkforsker. I 1929 var hans fortelling Laila (1881) en av de mest kjente bøkene som var skrevet om det norske urfolket. I følge Store norske leksikon var verket «den viktigste ambassadøren for samefolket i den store verden, slik Onkel Toms hytte har vært det for de svarte i USA». Danske George Schnéevoigt, den anerkjente filmfotografen til mesterregissøren Carl Theodor Dreyer, hadde tidligere jobbet på Ragnar Westfelts film Viddenes folk(1928). Schnéevoigt tok med seg flere av skuespillerne fra Viddenes folk og ga seg i kast med en filmatisering Friis’ roman.

Laila begynner med en dramatisk ferd fra Kautokeino til Karasjok vinterstid en gang i riktig gamle dager. Den lokale norske handelsmannen og hans hustru skal til kirken i Karasjok for å døpe barnet, men blir jaget av en flokk ulver. I jaktens hete mister de sin lille jenteunge og antar at hun ble tatt av vargene. Men barnet har blitt reddet i siste liten av en rik samefamilie, som adopterer henne og døper henne Laila.

Slik begynner historien om den norske jenta som vokser opp blant samene, en fortelling som nok er preget av noe gammeldagse, men tidstypiske holdninger til minoritetskulturer. Spenningen er hvem Laila vil velge til ektemann, en same eller sin egen norske fetter. Dette er en historie vi kjenner fra andre filmer, bla Fante Anne (1920) og Fantegutten (1933). I begge disse filmene blir en foreldreløs adoptert av familier fra en annen kultur. «Ville du giftet deg med en samejente?» spør en rasende same med kniv i hånden i et av Lailas høydepunkter.

Filmen utspiller seg i en storslått natur med reinflokker, majestetiske tinder, pest, ville dyr og strie elver. Enkelte scener er nervepirrende, slik som forførelsesscenene med ulvene og en redningsaksjon i en foss. De som tror at Veiviseren (1987) og Kautokeinoopprøret (2008) er de eneste samiske filmene bør ta en titt på denne stumfilmklassikeren. Schnéevoigt lagde senere en sort-hvitt versjon med lyd og i 1958 ble det til og med laget en svensk fargeversjon med Alfred Maurstad i en sentral rolle. Ingen av de andre versjonene ble imidlertid like vellykkede som den første. Det ble også fremført en opera basert på samme historie.

Da Laila kom på kino i 1929 spurte Aftenposten i hvilken grad dette var en norsk film siden regissøren og flere av skuespillerne var fra Danmark og Sverige. Det litterære forelegget er imidlertid umiskjennelig norsk og utendørsscenene (og det er nesten hele filmen) er spilt inn i Norge. Praktfulle norske vidder danner rammen om en tidløs  kjærlighetshistorie. Enkelte av de sosiale temaene fra den opprinnelige romanen er borte fra filmen. Likevel viser filmen, som varer godt over 2 timer, autentiske samer på fjellet og scener fra markedet i Bossekop.

Filmen er utgitt på amerikansk DVD av flickeralley.com med ny musikk inspirert av Edvard Grieg. Nedenfor kan du høre den opprinnelige musikken som ble komponert til filmen: «Lailas kjærlighetssang»