Kosmetikkrevolusjonen (1977)- om kapitalisme og jåleri

kosmetikk2Syttitallet var radikalismens tid. Kapitalen skulle angripes med alle midler- også med humor. Satire er imidlertid en vanskelig balansegang. Da den norske filmen Kosmetikkrevolusjonen kom på kino skrev Aftenposten at det var «godt tenkt, men kjedelig gjennomført».

Historien er denne: Carsten Byhring spiller den noe naive lederen av et middels norsk firma med økonomiske vansker. Han leter etter hygiene-produkter å selge og lar seg forføre av ei vakker forretningskvinne fra Hong Kong som markedfører en ny metode å produsere kosmetikk: fra avføring. Så følger en historie om manipulasjon, markedsføring, ja til og med mord, hvor politikere og leger lar seg bestikke til å selge avfallsprodukter til folket. De går til og med så langt som å innføre et offentlig toalettmonopol for innsamling av avføring. Den eneste som ikke lar seg forlede fullstendig er en ærlig bonde, som til slutt sprenger kosmetikkfabrikken i lufta. Det hele avsluttes med et syttende mai tog hvor kommunistiske faner vaier side om side med det norske flagget. Denne fortellingen har mye mening og stort potensial. Det den ikke har er troverdige karakterer, dialog, vidd- alt som skal bære historien.

Det er nærliggende å sammenligne den med en annen syttitallskomedie. Året før Kosmetikkrevolusjonen lagde Louis de Funes L’aile ou la cuisse (1976, regissør Claude Zidi), eller En flue i suppa, som den ble kalt i Norge. I En flue i suppa møter vi Louis de Funes som forfatter av noe som ligner på Michelins restaurantguide. Han kjemper en innbitt kamp mot en junkfood-fabrikant som produserer mat fra en ubestemmelig grønn masse. Her er ikke jåleri fienden- franskmennene liker jo det- men amerikansk hurtigmat. Både den norske og den franske filmen viser oss en industriell prosess hvor maskiner bruker motbydelige råstoffer til å produsere forbruksvarer. I begge filmene blir forbrukeren forsynt med dårlige produkter som vi gjennom manipulasjon og markedsføring blir lurt til å godta. Både junkfood og kosmetikk blir av filmenes opphavsmenn regnet som nytteløse produkter. Junk food står i kontrast til Michelin-guidens mat i En flue i suppa og kosmetikken står i kontrast til gårds-produktene fra bonden i Kosmetikkrevolusjonen . Den store skurken som prakker på oss mat uten næring og forfengelighet er Kapitalismen, i begge filmene representert ved en forretningmann/kvinne som ikke skyr noen midler.

Det er befriende å se systemkritikk i en komedie. Hvem husker ikke sekvensen med samlebåndet som går for fort i Rene Clairs À Nous la Liberté (1931) eller scenen hvor Chaplin blir fanget i tannhjulet på fabrikkmaskineriet i Modern Times (1936)? Eller Alec Guinness sin geniale oppfinnelse i The Man in the White Suit (1951)?

Eldar Einarsons Kosmetikkrevolusjonen(1977) er imidlertid bare en blek skygge av disse. I den norske filmen finner vi ingen troverdig dialog mellom karakterene. Hvem skal vi identifisere oss med? Bonden som skal bære fortellingen dukker først opp langt ute i filmen. Det er ikke filmens kvalitet som er interessant, men det den kunne vært. Den kunne vært morsom. Den kunne vært vittig. Den kunne vært om ikke Modern Times (1936), så i det minste En flue i suppa (1976).

kosmetikkrevolusjonen