Unge viljer (1943), norsk nazi-propaganda

unge viljerDa Unge viljer gikk på kino i det okkuperte Norge skrev Aftenposten: «Unge viljer ligger på et høyt plan, og det er gledelig at norsk film ikke bare er sunket ned til rent farsenivå. Den sterke handling og det friske naturlige spill river tilskuerne med, og når filmen er slutt, sitter man og syntes det har gått alt for fort.» Dette var selvsagt blank løgn fra en nazi-vennlig avis.

Under andre verdenskrig var det flere troende nazister her til lands som fulgte Vidkun Quislings parti Nasjonal Samling. Mange var de ikke, men de var flere enn vi liker å innrømme. De fleste norske filmene som kom i krigens tidlige fase var ren underholdning- akkurat som Aftenposten hevdet: Tante Pose (1940), Tørres Snørtevold (1940) og En herre med bart (1942). Tanken var «brød og sirkus», å holde massene underholdt slik at de ikke gjorde opprør. Unge viljer (1943) regissert av Walter Fyrst var kanskje den norske spillefilmen som brøt klarest med denne filosofien. Nå har noen (ikke meg) lastet filmen opp til youtube.

Unge viljer prøver å vise bakgrunnen for hvorfor Nasjonal Samling ble dannet. Vi følger familien Jensen: Albert, hans kone og deres eneste sønn Tor. Albert har jobbet på en fabrikk i 25 år, men blir lurt til å skaffe en kommunist innpass på arbeidsplassen. Resultatet er tilspissede arbeidskonflikter som ender med at han selv mister jobben, og hans sønn Tor må ta seg jobb for å støtte familien økonomisk. Alberts kone dør i sotteseng mens han selv- i naborommet-blir skjelt ut av en kommunist. Som utstøtt fra fagforeningen får han ingen jobb og blir drevet til selvmord. Hans sønn har gått på skole med arbeidsgiverens datter og forelsket seg i henne. Hun er sjokkert over farens over farens egoisme og blir etterhvert overbevist om at konflikten mellom arbeidsgiver og arbeider er skadelig. Det må finnes en tredje vei, og dette er ifølge filmen nazismen til Nasjonal Samling. Kommunister, fagforeninger og borgerlige arbeidsgivere er slemme, nazister er godhjertede og ønsker det beste for Norge. (Nazi-Per, hvor er du?)

Ordet «jøde» bare nevnt en gang i filmen og da som et skjellsord for Karl Marx. Replikkene er stive og belærende og skuespillet påtatt. Unntaket er fedrene i filmen som faktisk greier å gi inntrykk av å være forurettet arbeider og kynisk rikmann. Filmen handler stort sett bare om arbeidskonfliktene på 30-tallene og nesten ingenting om rase eller jøder. Her snakker man ikke om å straffe mennesker ved å fengsle, torturere og gasse dem, men å bygge Norge gjennom bureising og arbeidstjeneste. Vi får et unikt innblikk i nazistenes selvbilde- eller ihvertfall i det ansiktet de ønsket å vise utad. Ingen sannferdig film altså, men et viktig stykke idéhistorie.