Sofies verden (1999)- rotete og fascinerende

Sofies-verdenSkal man sammenligne filmversjonen av Jostein Gaarders ungdomsroman med noen andre norske filmer måtte det være En håndfull tid (1989) eller Brødrene Dal og spektral-steinene (1982). Som i En håndfull tid hopper vi frem og tilbake mellom virkelighet og drøm, mellom nåtid og fortid. Som i Brødrene Dal-serien reiser vi gjennom virkelige epoker og gjenopplever store begivenheter. Men Sofies verden (1999) er langt mer didaktisk enn begge disse. Her formidles og dramatiseres hjørnestener i vestlig kulturhistorie og gjøres tilgjengelig for ungdom. Boken var en verdenssuksess og filmen viste seg å være helt grei tidtrøyte.

Hovedpersonen i filmen er fjortissen Sofie, ei veslevoksen jente med en klumsete mor. Sofie får en dag flere brev i posten som stiller vanskelige filosofiske spørsmål, som «Hvem er du?». Til slutt får hun en videokassett og på fv-skjermen ser hun sin filosofilærer Alberto. Selv om kassetten skal være filmet snakker han til Sofie som om de var i samme rom. Snart oppdager vi at Alberto har overnaturlige evner og han trekker Sofie med seg på en reise gjennom tiden. Vi får se flotte scener fra gamle Hellas, middelalder og Rennesanse. Berømte historiske skikkelser som Shakespeare og Leonardo da Vinci dukker opp i flyktige øyeblikk, før historien haster videre. Klimaks bygger seg opp etterhvert som Sofie skjønner at hun lever i en magisk verden, en annen virkelighet enn menneskene, og hun legger en plan for å flykte.

Jeg må innrømme at jeg til å begynne med syntes Sofie var en slitsom drittunge som stilte dumme spørsmål. Men etterhvert som historien vokste og de magiske elementene ble fremtredende fikk spillefilmen noe av den samme energien som En håndfull tid: en høyst redigert fantasiverden hvor stadige klipp og hopp fra sted til sted blir bundet sammen av en overhengende tematikk. Tomas von Brömssen er svært entusiastisk som filosofilærer Alberto og Silje Storstein spiller Sofie med passende blanding av undring og pågangsmot. Skal man kritisere filmen for noe må det være at alle klippene og tidssprangene av og til gir fortellingen et noe rotete preg. Mye er presset inn på kort tid. Man savner dessuten en sammenhengende historie og ordentlige relasjoner mellom karakterene.