Bussen (1961)- Leif Justers triumf

leif juster

Bussen (1961) er den filmen av Arne Skouen jeg liker best. Skouen var en alt for alvorlig filmskaper og Bussen er den beste av hans komedier. Det er også en av Leif Juster sine beste filmer. Juster var bestefedrenes- nei oldefedrenes- moromann. Lang og hengslete med en rusten stemme og rufsete ansikt, kjent fra revyscenen og fra krigstidens komedie Den forsvundne pølsemakeren (1941). Juster var ikke pen eller kjapp i replikken. Ei heller var han ekstrem eller utfordrende på noe vis. Men Bussen (1961) viser oss hva som gjorde han så populær.

Bussen begynner med at buss-sjåføren Thorvald, spilt av Leif Juster, kjører ungene til skolen i sin eldgamle buss, en farkost som har fått det passende navnet Gamla. På veien stopper han for å hente ungene som er for sene. Han steller dem, fikser flettene til jentungene, hjelper naboer og gir fattigfolk gratis reise. Sammen med ungene synger han til og med samstemt en vise av Alf Prøysen. Dette er for meget for den lokale kontorsjefen, som ser at Gamla ikke klarer å forsere bakketoppene og at sjåføren blåser i rutetiden. Han går inn for å bytte ut Juster og bussen hans med et moderne buss-selskap og en ny buss. Filmen handler altså om Justers gamle verden mot den nye, om varme og menneskelighet mot den nye tids mas, effektivitet og profitt.

Selve historien om bussen som må skiftes ut er langt fra original. 8 år før Bussen ga Ealing Studios i England ut filmen The Titfield Thunderbolt (1953), om en liten landsby som prøver å redde sin toglinje ved å bruke et antikk tog. Også i den filmen sto det gamle mot det nye. Den store forskjellen mellom Ealing komedien og Bussen er imidlertid Leif Juster. Jeg vil derfor ikke dvele for mye ved en forutsigelig fortelling og heller fokusere på ham.

Det er en scene i Bussen som er aldeles kostelig. Leif Juster sniker seg inn på sykeværelset til en liten jente for å se til henne. Det er knirking i treplankene på gulvet, men den godhjertede Juster gjør alt for ikke å vekke henne. Men hun er alt våken og Juster må fortelle henne en liten historie, som ender med ordet: «Bæsjen!». Denne scenen viser oss Juster på sitt beste. Her lyser han en varme som bare han og Henki Kolstad har hatt i norsk film. Juster viser noen av de samme kvalitetene som «the everyman» James Stewart i Frank Capra filmene. Aftenposten skrev i 1961 om Bussen at «Dette er Leif Justers seier som alvorlig skuespiller».

Regissør Arne Skouen bør også nevnes. Det er han som får barna i filmen til å spille naturlig. Skouen var flink med barn, ja med skuespillere generelt. Man ser sjelden noe unaturlig spill i Skouens filmer. Juster på sin side fikk vise frem noe av sin varme i filmen Skraphandlere(1975). Et knippe slike roller er imidlertid ikke mye i langt liv. Juster hadde heller ikke særlig bredde som skuespiller. Han var stor som revyartist, men som filmskuespiller var han ikke det han kunne ha vært. Til det var rollene for like og filmene for få. Bussen kan sees på filmarkivet.no

bussen