Norsk exploitation: for lite vold og sex i norske filmer?

arme riddere1Da filmen Arme riddere hadde premiere i 2011 nektet Jon Selås i VG å gi den terningkast.  Filmen hadde for mye vold var begrunnelsen. Da filmen 90 minutter hadde premiere i 2012 ble det igjen oppstyr på grunn av voldelige scener, men denne gangen ble volden tolerert fordi filmen var «realistisk». Denne uken gikk filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen ut i tidsskriftet Z og sa at det var for lite sex i norske filmer.

Alle disse eksemplene sier noe om norske filmer. De har vært relativt feige på de fleste områder, og når en film bryter med denne norske forsiktigheten av en eller annen grunn, så vekker det oppmerksomhet. Det finnes imidlertid sex-scener i norske filmer. Hvem husker ikke elskovs scenen i Knut Erik Jensens Brent av frost (1998), som både ble parodiert i Kill Buljo (2008) og som endte i retten fordi skuespiller Gørild Mauseth ikke ville at den skulle vises på TV? Og hvem husker ikke den humoristiske sex scenen i En ganske snill mann (2010) hvor Stellan Skarsgård har sex med en villig middelaldrende dame? Sex i norsk og europeisk film har aldri vært like pyntet og stilisert som i amerikansk film. Men den finnes.

Seksualisert vold derimot er noe annet. Det fantes ikke mye slikt i filmene før 1960 og 70-tallet. Da kom sex og volds revolusjonene og fri-slippet fra femti-tallets moralisme. Hayes-koden som regulerte filmkulturen i USA falt bort og det ene tabuet etter det andre ble brutt. Om ikke volden hadde levd i kinoene, så hadde den blomstret i pulp litteraturen og 40 og 50-tallets horror tegneserier. Dette ble reservoaret som B-filmen vokste fram fra. Så kom kampsportfilmen fra østen, pornoen og exploitation-filmene. I subkulturene kokte det av sex og vold. Uten denne omveltningen i kulturen hadde vi kanskje ikke hatt noen Tarantino og kanskje heller ingen Arme riddere.

I Norge derimot har vi hatt lite voldsromantikk, verken på film eller i bøker. Et hederlig unntak var forfatteren Øvre Richter Frich (1897-1945) som ofte kan oppfattes som herlig ukorrekt i sine beskrivelser av den blonde kjempen Jonas Fjeld (se tegneserien til Steffen Kverneland). Ser vi imidlertid på filmene som ble utgitt her til lands på 60 og 70-tallet merker vi at voldelige b-filmer er nesten fraværende. Politisk opprør finnes, litt dristigere romantikk og noe narkotika, men ingen exploitation. En og annen b-film finnes selvsagt. Operasjon V for Vanvidd (1970) er et godt eksempel. Den handler om skurker som kaprer et fly på vei til Tromsø og lander det på en vei. Filmen er et rent underholdnings-prosjekt, men vold og spekulativ sex er fraværende. Filmer som X (1986) og Blackout (1986) var litt dristige, men noe Tarantino hadde vi ikke i Norge. Vi hadde heller ikke noe giallo-film i Norge, 60 og 70-tallets europeiske forløper til slasher-filmene. Den kom først med Villmark(2003) og Fritt Vilt– triologien (2006-2010).

En del av volden i dagens filmer handler dermed om kunstnerisk frihet, om å bruke internasjonale kulturelle sjangre til å bryte opp en filmkultur som kanskje har virket mere politisk korrekt enn både amerikansk og europeisk film. For enkelte er derfor volden og sex-en et friskt pust. B-filmer som Død snø (2009) om nazi-zombier og Kommandør Treholt (2010)om norske ninjaer er forsinkede opprør mot trangsynet i en sirompa filmkultur- et spark mot det politisk korrekte, ja kanskje til og med mot sosial-demokratiet. Likevel har vi få voldelige helter i norsk film, noe norsk Dexter eller Tony Soprano får vi kanskje aldri.

Dette var den filmhistoriske rammen. Spørsmålet er hva mere vold og sex i filmer sier om samfunnsutviklingen? Er det noen sammenheng mellom mere vold i filmer og mere vold i samfunnet? Og om det er det, ønsker vi at Norge skal få en slik voldskultur som f.eks USA har hatt? Bidrar internasjonaliseringen av filmene til å forandre nordmenns holdninger eller er det bare underholdning? Det er den store debatten. Og den er kanskje viktigere.