Vildanden (1963)- det komiske selvbedraget

vildanden

I sine memoarer skriver Tancred Ibsen at han at han tok flere skritt for å forandre Vildanden fra teater til film. Blant annet skal han ha forandret lokalitetene i filmen fra stasjonære scener til så mye som «femten interiører og fire eksteriører». Han skal også ha forkortet dialogen. Han sendte først sin «treatment» til vurdering, men fikk avslag fordi en litterær autoritet ikke likte utkastet. Men etter mye om og men tok Team Film og Egil Monn Iversen på seg ansvaret som produsenter og dermed ble filmen realisert likevel.

I Vildanden møter vi Hjalmar Ekdal, en fotograf som har en komfortabel middelklasse-tilværelse sammen med sin kone og datter. En dag ankommer Gregers Werle, sønnen til rikmannen som har hjulpet Hjalmar til jobben som fotograf. Gregers forakter sin far og begynner å nøste opp i Ekdals tilværelse. Det viser seg at alt som Werle senior har gjort for Hjalmar Ekdal har han gjort av ren egeninteresse. Hjalmar Ekdal antar at Werle er motivert av skyldfølelse overfor Hjalmars far, som en gang var Werles forretningspartner. Grosserer Werle og Hjalmars far havnet i juridiske vanskeligheter i forbindelse med et skogkjøp. Ekdal ble dømt til fengsel, mens Werle ble frikjent. Werle har imidlertid andre motiver. Rett før Hjalmar giftet seg hadde han et forhold til Hjalmars kone.

Vildanden ender tragisk, men har flere komiske skikkelser, bla Hjalmars alkoholiserte far og naboene doktor Relling og Molvik. Teaterstykket handler om selvbedrag og viser oss hvordan et gjennomsnittsmenneske kan ta feil om viktige ting i sin tilværelse. Henki Kolstad i hovedrollen som Hjalmar er perfekt som en godtroende fjott. Han er komfortabel med sitt liv og bare en tragedie hindrer at han ikke tilgir sin kone og fortsetter som før. Kolstad utstråler imidlertid en slik varme i rollen at vi begynner å tvile på om dette er en tragedie. Han er likevel perfekt castet. Det er selve stykket som balanserer mellom det komiske og det tragiske og dette ble også bemerket av kritikerne da Henrik Ibsen utga skuespillet.

I Vildanden ser vi mange gjenkjennelige elementer fra andre Ibsen-stykker. Også i «Byggmester Solness» og i «Fruen fra havet» møtte vi skikkelser som blir utfordret av mennesker utenfra. I «Byggmester Solness» var det Hilda Wangel som nøstet opp i trådene og i «Fruen fra Havet» er det elskeren som vender tilbake. I Vildanden er det sønnen til den rike grosseren, Gregers Werle, som som kommer utenfra for å avdekke selvbedraget.

Wenche Foss har også en viktig rolle i filmen som Hjalmars kone. Foss spiller henne som en dempet og lite seksuell kvinne, en kone som steller for sin mann av ren plikt. Bare i et øyeblikk glimter hun til og det er når hun står ansikt til ansikt med sin tidligere elsker, den gamle grossereren. Det er liten kjemi mellom Kolstad og Foss, men dette er selvsagt tilsiktet. Foss sin karakter har giftet seg med Hjalmar av av egeninteresse.

Da Vildanden kom på kino snakket alle øyeblikkelig om «filmet teater». Arne Hestenes kalte filmen for «hermetisk vildand». Men om vi ser på andre Tancred Ibsen filmer, som for eksempel Den hemmelighetsfulle leiligheten, ser vi at Ibsen har god erfaring med å adaptere vanskelige litterære forelegg til film. I Den hemmelighetsfulle leiligheten foregår mye av handlingen i en leilighet. Også den filmen ble kritisert i samtiden. Den ble imidlertid tatt inn i varmen senere. Jeg lurer på om det ikke er på tide å revurdere Vildanden også. Mange av filmens svakheter kan spores direkte tilbake til Henrik Ibsen selv.

Vildanden (1963) kan kjøpes i DVD-boksen «Ibsen på film».