Cirkus Fandango (1954)- en film om livets gang

Klovnen Papa

Da den norske sirkuskongen Arne Arnardo døde under en forestilling i 1995 spilte sirkuset «The Show Must Go on» og fortsatte som før. Arnardo hadde spilt sirkusdirektør i Arne Skouens film Cirkus Fandango (1954). Hans rollefigur her ville nikket forståelsesfullt til en slik holdning. I filmen prøver nemlig Arnardo å late som ingenting etter at den kvinnelige hovedpersonen, Tove, blir utsatt for et uhell i manesjen.

Cirkus Fandango handler ikke bare om sirkus, men om de store tingene i livet: kjærlighet, tid og død. En ung Toralv Maurstad spiller imitatoren Jannik, som forelsker seg i Tove og som prøver å finne sin plass i sirkuset. Den eldre generasjonen er representert av klovnen Papa, praktfullt fremført av Joachim Holst-Jensen. Papa leter etter en anstendig måte å avslutte sin karriere og dramaet handler om forholdet mellom ham, den gamle farsfiguren, og ungdommene, om et generasjonsskifte som er naturlig, men likevel vemodig. At livet er en forestilling eller et sirkus er jo ingen ny metafor. Skouen greier likevel å unngå det rent klisjemessige siden filmen aldri sklir over i melodrama. Papa dør ikke i manesjen. Han trekker seg verdig tilbake til et gamlehjem. Filmen er flott filmet, spesielt scenen hvor Papa vemodig betrakter sitt gamle sirkus fra vinduet i gamlehjemmet er stemningsfull. De fleste opptakene er likevel gjort i sirkusteltene. Det som var av utendørsscener ble visstnok filmet i Flekkefjord.

Filmen har en rekke gode prestasjoner: Maurstad gjør en av sine bedre roller, men Holst-Jensen og Arnardo selv er filmens store lyspunkt slik jeg ser det. Holst-Jensen spilte ofte jovial gammel gubbe på sine eldre dager. Jeg kan nevne rollene som Goggen i I slik en natt (1958), sakfører Plum i Tante Pose (1940) og Tallaksen i Hansen og Hansen (1941). Men ingen steder har han en slik visdom som han har her. Arnardo, som jo ikke var noen profesjonell skuespiller, gjør en strålende figur som sirkusdirektør. Skulle bare mangle, sier noen. Men det er slett ikke gitt at amatører skal kunne oppføre seg naturlig på filmlerretet. Sirkusdirektøren i Fandango er bare interessert i at forestillingen skal gå bra. Når Tove blir skutt av en skarpskytter later han som ingenting og når Papa skal trekke seg vil han gjøre dette til et stort sirkusnummer. Han er glad i penger, men likevel forstår vi at dette er en mann som elsker sirkuset av hele sitt hjerte. Forestillingen og sirkuset går forran alt. Uhellet  hvor Tove blir skadet var, i følge Arnardos memoarer, basert på en virkelig hendelse som fant sted i 1952 i hans manesj. Skouen hadde fulgt sirkuset sommeren 1952 mens hans skrev fortellingen om Fandango.

Cirkus Fandango ble en del av Cannes-programmet i 1954. Andre Bazin, som var juryformann det året, likte filmen kjempegodt. Det sies at han syntes filmen fikk litt for hard medfart i den franske pressen. Le Monde bla skrev:

«Cirkus Fandango, som representerte Norge, sies å ha store beundrere blant noen medlemmer av juryen. Begynnelsen er faktisk bemerkelsesverdig med sitt tempo, geniale forbedringer på det mest slitte temaet i verden og den ekstraordinære tryggheten i sin iscenesettelse. Men god innsats gir snart etter, og til tross for stadig skiftende anstrengelser blir vi til slutt lei av dette glimrende spillet, disse kontinuerlige rundene med tricks. Deretter tar vi oss selv i å gjespe, og som den gamle klovnen «Papa», forsikret om ha gjort vår plikt, ser vi frem til å trekke oss tilbake.»