Om Mammon, norsk film og dårlig lyd

mammon

I går så jeg første episode av Mammon på PC og syntes serien var sånn midt på treet. Jeg hadde ingen problemer med lyden. Faktisk syntes jeg skuespillerne snakket dempet og mer naturlig enn det som har vært vanlig i norsk film. Jeg har lest noe av kritikken som har kommet i kommentarfelt og i sosiale medier, og der slaktes serien fullstendig. Ifølge forumfascistene finnes det ingenting bra med serien, ikke lyden, ikke handlingen, ikke skuespillet. Det voldsomme støynivået på internett får meg til å tro at Mammon stanger mot glasstaket i norsk film og Tv-drama.

Jeg har også noen innvendinger mot serien. Mitt store ankepunkt er at plottet virker konstruert. Hvordan kan noen vite fem år på forhånd at andre kommer til å ta livet av seg på en gitt måte fem år senere? En slik «mesterplan», som ikke bare beskriver måten det skjer på, men også tidspunktet og de eksakte GPS koordinatene, er nokså søkt. På den annen side, har vi ikke sett noe lignende i Agatha Christies fortellinger eller i spenningsfilmen Seven? På engelsk har de et begrep som heter «suspension of disbelief»: når vi lever oss inn i seriens univers tilgir vi vanligvis logiske brister – om spenningen holder oss fanget. Men i dette tilfellet har ikke dette skjedd. Mitt spørsmål er hvorfor?

Jeg må si meg uenig både med kritikerne som roser serien opp skyene og den gemene hop geleidet av Dagbladet som slakter den fullstendig. Den ene siden er trolig blindet av ønsket om å slå danskene og den andre av jantelov og mange tiårs frustrasjon med norske Tv-serier. Norske spillefilmer har delvis kastet ballasten fra syttitallets sosialrealisme, men TV-dramaet bærer ennå med seg fortidens stigma. Vel, dette er min forklaring på de sterke følelsene som serien har vekket.

Et svar ligger nok i at serien på forhånd ble solgt som Norges svar på den danske serien Broen. Forventningene ble skrudd skyhøyt i været. Med et slikt utgangspunkt var serien dømt til nederlag. Folk begynte å henge seg opp i detaljer. Inger Merete Hobbelstad sa på Dagsnytt atten at Nils Ole Oftebro snakket unaturlig fordi karakteren han spilte presenterte sin yrkestittel i dialogen. Dette hadde hun umulig lagt merke til om hun ikke lette etter feil. Hvordan vet jeg det? Jo, fordi vi aksepterer slik dialog i nesten all amerikansk drama som vi ser. Faktisk finnes det mye unaturlig dialog i amerikanske serier. Som utlendinger legger vi ikke merke til dette. Det er lett å si «I love you» på engelsk.

Andre har bemerket at GPS’en som hovedpersonen får tilsendt og som har ligget fem år i en forseglet boks, fremdeles har brukbart batteri. Andre igjen har sagt at det er pussig at Nils Ole Oftebro kunne dukke opp i bil to minutter etter at Haugen har ringt og klaget. Alt dette er detaljer som vitner om at seerne har satt seg kontant på bakbena. Kanskje det lå ekstra batterier i boksen? Kanskje Oftebro var ute og kjørte da han ble oppringt? Vi godtar gjerne at romskipene lager lyd i verdensrommet i Star Wars, men vi dveler ved den minste ting i Mammon. Det er verdt å merke seg at selv en mester som Alfred Hitchcock aldri hengte seg opp i detaljer. Noe kalte han «MacGuffin» og noe ignorerte han.

Vi må bare akseptere at Mammon, til tross for sine bibelske referanser, ikke er den ventede Messias. Det er kanskje ikke denne serien som skal gi Norge Emmy-pris eller rettferdiggjøre NRK lisensen for all evighet. I mellomtiden kan vi glede oss over det som faktisk er OK i serien. Dialogen er ikke perfekt, men den er ikke like snål som i Erobreren. Handlingen er konstruert, men den er ikke så absurd som den var i filmen Pax. I tillegg får vi scener som har interessant belysning og påkostede kameravinkler. Vi kan i det minste vente til episode tre eller fire før vi går helt av skaftet.