Ler vi av norske komedier?

fleksnesI løpet av årene har jeg sett mange norske komedier. De gamle med Leif Juster, Rolv Wesenlund og Henki Kolstad er fortsatt mine favoritter, men det er enkelte lyspunkt også blant de nyere produksjonene. Likevel, på tross av mange gode erfaringer med norsk drama, er det sjelden jeg gapskratter av norsk film eller TV. Hvorfor?

Jeg kan ikke helt si hvorfor, men norsk humor kan være litt forsiktig. Vi har ingen lang tradisjon for fysisk humor i Charlie Chaplin- Max Linder tradisjonen. Norsk stumfilm, ihvertfall slik den har overlevd frem til i dag, har ingen fysisk komikk, folk som faller på morsomme måter eller slår ved hverandre i hodet med planker. Jeg har ihvertfall ikke sett dette. August Schønemann i Kjærlighed på pinde(1922) er den eldste komedien jeg har sett. Schønemann spiller mye på mimikk, men ikke på akrobatikk og fysikk. De såkalte folkekomediene på tredve tallet, gjerne basert på Oskar Braaten og Johan Falkberget, er mere drama enn komedie. Satiriske vidd er en mangelvare i norsk filmhistorie. Veldig få er spydig og vittig slik som W.C. Fields, Groucho Marx eller Bob Hope. Femti-talls-komediene i Norge er hyggelige, men harmløse. Vi ser tilbake på dem med glede. Ja, noen lengter til og med etter flere romantiske komedier. Regissør Per- Olav Sørensen gikk i februar 2014 ut og sa at det ble laget for få romantiske komedier. Jeg vet ikke om jeg er enig. Den komedien jeg likte best av de gamle komediene var En herre med bart (1942), en såkalt crazy-komedie med litt brodd, ikke bare en romantisk sørpe.

60-tallet varslet samfunnskritikk, men den slo ikke fult innover Norge før på 70-tallet. Bortsett fra Kosmetikkrevolusjonen (1977) klarer jeg ikke å huske noen gjennomførte samfunnskritiske norske komedier. Bilder av Britiske Monty Python dukker opp i hodet mitt: vittig, morsom, gjennomtenkt og surrealistisk. Noe slikt har vi knapt i Norge. Surrealismen dukker først opp i norsk film mange år senere i komedier som Kommandør Treholt og Ninjatroppen (2010) og Død Snø (2009), men da spriker den i alle retninger som en post-modernistisk utklippsbok. Spesielt morsom er den heller ikke.

Vi har noen forsøk på å leke Pyhton i Norge. Etter at Britene fikk sin jakt på den hellige gralen i Python-regi, fikk Norge Prima Veras sagaen om Olav den Hellige (1983). Men den norske filmen greier ikke å ironisere over historien i noen særlig grad. Filmen kunne vært morsom, men ble det ikke. Norges svar på Terry Gilliams Time Bandits var seriene om Brødrene Dahl. Disse kunne vært mye bedre om de hadde hatt større ressurser. Men også Lystad, Mjøen og Kirkevaag er ganske vasne i sin historiske kritikk sammenlignet med Python. Det eneste lyspunktet i norsk historisk humor, bortsett fra en og annen sketch på Lille-Lørdan, var Atle Antonsens siste forsøk på å gjøre narr av jødeparagrafen i 1814. Det var en vittig sketch. Den kunne vært ennå morsommere om man hadde tatt med negergutten som en av Eidsvoldsmennene hadde plassert i et skap. Her skulle han alltid stå parat til å servere.

Men selv om norsk komedie har hatt sine svakheter, så har den hatt sine seire også. Jeg gidder ikke nevne Fleksnes som er basert på en av britenes beste serier eller Olsenbanden som er dansk. Jeg tenker på helnorske Elling (2001), Kunsten å tenke negativt (2006) og En ganske snill mann (2010). Her har vi en særegen svart norsk humor som man ikke finner andre steder. Vi har kanskje ikke det britiske viddet eller amerikanernes fysiske komikk, men vi har et skrått svart blikk.