Gammel VS ny krim

Dqsc65j2tXgJp7xN709cpAiQda8AVcHDh8XK9wr7pmyw

Blant skattene i NRKs strømme-arkiv finner vi flere gamle krimserier: Aksjemordet(1990), Sk917 har nettopp landet(1983), Helmer og Sigurdson(1975-1981) og Thygesen(1996), for å nevne noen. I ledige stunder har jeg kikket gjennom et par av disse, og jeg har merket meg enkelte fremskritt. Ingen sier De og Dem lengre, og nasjonalteaterdialekten har så godt som forsvunnet fra nyere serier som Mammon (2014). SK917 har nettopp landet var en godt spilt serie og hver episode sluttet dramatisk, men den var ikke spennende. Heller ikke Nitimemordet med Helmer og Sigurdson klarte å mane fram noe særlig med suspense. Thygesen befinner seg litt nærmere oss i tid og fungerte sånn passelig, skjønt den fremkalte ikke de store hjertebankene. Problemet med Thygsen er at vi alt for tidlig får vite hvem skurken er. Enkelte svake biroller ødela mye.

Det er er mulig vi har sett så mye vold på TV nå at vi har blitt litt blasert i forhold til det som foregår på skjermen. Likevel, den gamle krimmen holder stand. Jeg er ikke så sikker på at kvalitetshevingen vi har sett i de senere år har så mye å gjøre med bedre regissører og skuespillere, men heller med en revolusjon i krimlitteraturen, selve grunnlaget for seriene- en betydelig bedring. Enkelte av de gamle fortellingene slik som SK917 har nettopp landet var basert på lukket rom konseptet, på det stiliserte Agatha Christie-aktige mordet. Dette var nok tilfellet med enkelte av Helmer og Sigurdson fortellingene også. Som i de fleste Agatha Christie fortellinger var puslespillet interessant, men motivene var banale og karakterskildringene svake. Et eksempel på banale motiver er den gale mesterhjernen som står bak kapringen i filmen Operasjon V for Vanvidd (1970). En høyt respektert borger organiserer en masse forbrytelser fordi de er spennende, fordi han på denne måten kunne få litt adspredelse i en triviell tilværelse. Til sammenligning har detektiver som Varg Veum og Cato Isaksen et privatliv, en troverdig ramme rundt karakterene. Tematikken er også mere dagligdags og folk driftes av galskap, sjalusi, profitt og begjær.  Den gamle serien aksjemordet  syntes jeg imidlertid var OK.

Vi har anti-helter i norsk tv historie, bla Thygesen og Varg Veum, men vi har ingen Dexter, Breaking Bad eller Tony Soprano, karakterer som snur helterollen på hodet. Norsk krim har heller ikke hevet seg på teknologibølgen som fulgte i kjølvannet av CSI: åstedgranskere som løser en sak pga et støvkorn. Settingen har heller ikke variert så mye i norsk krim. SK917 har nettopp landet var riktignok satt ombord i et fly, men ellers har det alltid vært snakk om en politimann i det moderne Norge. Få har beveget seg bakover eller fremover i tid. Det finnes muligheter for dette fordi forfattere som Kurt Aust har skrevet god krim med en historisk vinkling.

Kongen av norsk krim, Jo Nesbø, har innført hollywood-aktig action i et norsk miljø, men enkelte ganger trekker han det så langt at vi ikke kjenner igjen Norge. I den moderne kultur-bransjen er det ofte snakk om å kjøpe  eller stjele konsepter, sjangre og modeller fra andre land, og så tilpasse dem til et norsk miljø. Dette har vi sett både innfor litteratur og film. Med den store produksjonen av kultur-uttrykk som finnes idag, er det svært lite som ikke er prøvd et sted i et eller annet land. Vi kan like godt bare gi opp tanken om at vi skal være helt originale på alle måter. Det vesentlige er hvordan det utenlandske, det lånte kulturutrykket, tilpasses til de lokale forholdene. Klarer man å gjøre dette på en måte som overbeviser landets egne borgere, da står døren åpen for stor variasjon TV produksjonene.

I England blir det sagt at den nordiske krimbølgen går mot slutten fordi antallet bøker som kommer fra Skandinavia er så stort at kvaliteten har blitt forringet. Sverige og Danmark har skapt populære tv-serier, men Norge har foreløpig bare lykkes med et par krimfilmer, slik som Hodejegerne. Tv selskapene i Norge har ikke ennå klart å omforme den norske krimbølgen til vellykkede Tv-produksjoner (Seriene om Cato Isaksen er kanskje et unntak). Man har bare i begrenset grad klart å lage vellykkede Tv serier av noen Norsk litteratur. Dette tyder på at regissørene i Tv bransjen er for dårlige.