Gåten Ragnarok (2013)-fine effekter, men tynt manus

 

gten-ragnarok_thumb

Sommerferien er snart over og en skikkelig eventyrfilm ville være en verdig avslutning på sesongen. Jeg er henrykt over at lille Norge har begynt å produsere b-filmer med utgangspunkt i norsk kultur. Gåten Ragnarok (2013) begynner med et mysterium hos de gamle vikingene. Langt oppe i det sagnomsuste nord finnes en innsjø med en hemmelighet som bare arkeologen spilt av Pål Sverre Hagen kan avdekke. Jeg nøler litt med å fortelle at det dreier seg om en god gammeldags sjøorm, fordi dette er hele hemmeligheten. Når dette er sagt, så gjenstår det ikke noe av filmens plott. Arkeolog-venner reiser til Finnmark, oppdager sjøorm, flykter fra den nevnte sjøormen og så er filmen over. Det finnes ingen tvist, ingen overraskelse.

Filmen tematiserer på et plan hovedpersonens tvil om egen omsorgsevne. Senere blir derfor sjøormens morsinstinkt viktig. Denne tematikken kunne vært utviklet bedre, f.eks med flere scener tidligere i filmen hvor Pål Sverre Hagens evner som far ble dratt i tvil. Pål Sverre Hagens karakter er dessuten litt grå og uinteressant. Man burde gitt ham noen flere særtrekk, kanskje gjort ham distre og mer fargerik.

Det som må bære filmen er dermed spenningen og effektene, og i en vanlig amerikansk produksjon av denne sjangeren blir vi overveldet fra første stund. Denne filmen begynner imidlertid sent, og vi må vente alt for lenge på actionscener som kan redde det tynne plottet. Riktig nok har vi Bjørn Sundquist å hygge oss med i mellomtiden, men selv ikke han hindre oss i fra å trekke et dypt gjesp og fikle litt med spoleknappen.

Det er ingenting å si på selve sjøormen. Den er flott laget, og et par av scenene er skikkelig spektakulære. Når monsteret først kommer holder det oss fanget. Men vi er bortskjemt med CGI fra de amerikanske sjangerfilmene. Norge kan selvsagt ikke konkurrere med Hollywood i effektmakeri. Manus må bli vår redning. Vi trenger suspense. Vi trenger meningsfull dialog, selv om mange tror slikt ikke finnes i eventyrfilmer. Noe slikt finnes ikke Gåten Ragnarok.

Gjennom produksjoner som Fritt vilt-filmene og Flukt (2012) har selskapet Fantefilm fiksjon spesialisert seg på forfølgelsefilmer. Noe jager noen i skogen . Det er skummelt. Vi skjønner det. Men det finnes ulike måter å bygge suspense på, det finnes måter å styrke historiene gjennom dialog. En ting vi aldri ser i norske filmer er vidd. Vittige replikker i action-scener finnes det lite av. Dessuten må historiene bli mindre forutsigelige. Amerikanske filmer bygger ofte på en underliggende mytologi. Dette har vi lært av folk som Joseph Campbell og Christopher Vogler. Det lavere sjiktet av Hollywood-filmer har ofte forutsigelige slutter og forholder seg til disse underliggende mønstrene på en svært forenklet måte. Det går imidlertid an å lære seg amerikansk b-film mytologi og bygge opp sofistikerte norske historier rundt dette, men det krever en viss innsats.

Mange B-filmer i dag er gjerne det vi kaller high-concept filmer. Det er filmer som bygger på et sensasjonelt premiss, som f.eks «hva om legenden om Ragnarok var sann?». Fantefilm har den neste high-concept filmen klar. Bølgen heter den og handler om en katastrofal flodbølge i en norsk fjord. Vi kan tenke oss en rekke norske high-concept filmer. Hva om et digert monster trampet ned Carl Johan og spiste kongefamilien? Hva om atombombe gikk av på kola-halvøya? High concept-ideer har til nå vært amerikanernes domene. Alle rom-vesener lander i USA, hvor tilfeldigvis alle superheltene også bor. Ingen av dem har vært på Vinstra.

Å lage high-concept filmer for norsk kultur er dermed svært prisverdig. Det handler ikke bare om å utvide den norske filmfloraen eller redde inntektene til filmselskapene, men også om å skape norske fantasier bygd på norsk virkelighet. Sett i et slikt perspektiv er Gåten Ragnarok(2013) et skritt i riktig retning, men den kommer dessverre til kort på manus-siden.
PS: Artikkelen har blitt redigert i ettertid, feil rettet.