Norsk film lite lønnsom

 

pioneer-rgb-720x390

I en interessant artikkel tar DN.no for seg de nye tallene fra  Ideas2­evidences sin analyse av norsk filmbransje. Her kommer det fram at store filmsuksesser som Gåten Ragnarok (2013) legger igjen et par millioner i overskudd- ikke mer. Det samlede overskuddet for bransjen som helhet er også bare på litt over 6 millioner. Av dette ble bare rundt to millioner tatt ut i utbytte. Grunnene som DN-artikkelen peker på er lavere salg på DVD/blu-ray, alt for mange små selskaper, høye lønnskostnader og stort byråkrati. Som utenforstående er jeg kanskje ikke den rette til å kommentere strukturelle forhold i bransjen, men jeg vil si noen ord om det sviktende DVD-salget.

Det er de lukkede sky-løsningene som Netflix og Viaplay som må bli redningen for norsk film. Her må Netflix og de andre presses til å inkludere flere norske filmer. Vi må kanskje ha en lov som sier at norske strømmetjenester må tilby et visst antall norske filmer, gjerne en del eldre filmer også. Jeg ser ikke noen grunn til at en slik lov ikke også kunne gjelde for Tv kanaler også. Noen vil hevde at dette er proteksjonistisk, men hvorfor er dette annerledes enn f.eks en import-toll på ost eller andre landbruksvarer? Mange av de eldste filmene er tilgjengelig fra filmarkivet.no, og her kan man for 39 kroner per måned få tilgang på samtlige norske filmer. Dette tror jeg er veien å gå.

Et lignende problem har oppstått innenfor musikkbransjen, hvor Spotify og Wimp overfører en for liten del av overskuddet tilbake til kulturprodusentene. Problemstillingen er allerede aktuell i USA hvor strømmetjenester/ bokklubber for e-bøker som Amazon presser prisene ned. Dette har ført til konflikter mellom Amazon og store forleggere som Hachette. I Norge har vi likevel sett at Cappelen Damm satser på en tilsvarende tjeneste. Det er pågående forhandlinger mellom distribusjonskanalene og kulturprodusentene i alle sjangre. Til og med youtube har lovet betaling for innhold som f.eks musikkvideoer. Utgangen av disse forhandlingene er nødt til å bli økte inntekter for kulturprodusentene og en konsolidering av nye distribusjonkanaler. Hvis ikke, bryter systemet sammen.

Høyresiden har tradisjonelt vært motstandere av proteksjonisme, og denne motstanden kan hindre staten fra å stille krav til distribusjonskanalene om norsk innhold. Spesielt FRP er truende til å innta en slik posisjon. Men ser vi nedover i Europa, så er Frankrike den kulturnasjonen som har klart å overleve best. I Frankrike støtter høyresiden tanken om «kulturelle unntak» fra gjeldende handelsavtaler. Ved å unnta film, Tv og musikk fra disse avtalene har Frankrike muligheten til å kreve at 40% av alle låter på radio og at et visst antall filmer på kino og Tv skal være franske. Dette har gjort Frankrike til en av de mest interessante kulturnasjonene i Europa.

Hva er meningen med at hele verden skal se de samme filmene? For godt over ti år siden var jeg i Egypt. Før jeg dro så jeg den siste episoden av Friends og da jeg kom frem til Egypt så jeg den neste episoden på en lokal Tv stasjon. Verden blir mye mindre interessant om alle er like. Hvorfor må globalisering bety homogenisering og kulturell sentralisering?