Færre og dyrere filmer?

 

I en debatt på Dagsnytt atten nylig sa kulturministeren Thorild Widvey (H) at hun så svakheter i den forrige regjeringens filmpolitikk. Bakgrunnen var at en ny rapport viste at tre av fire norske filmer gikk med underskudd og at bransjen som helhet var lite lønnsom. Det er ikke en målsetting for høyreregjeringen å lage 25 filmer i året, sa ministeren.

Tankene som Widvey presenterte her er ikke nye. I august 2012 skrev jeg på denne bloggen om et utspill fra daværende kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) om at også hun ønsket færre og dyrere filmer. Allerede den gangen var det en bevissthet om at den ene premieren kanskje slo den andre ihjel.

Men la oss gå enda noen år tilbake, til den tiden da vi hadde både få filmer og lav markedsandel. Da ønsket man flere filmer og siden den gangen har markedsandelen økt til rundt 20%. Norsk film er altsb-movieå en suksess, men ingen økonomisk triumf. Ser vi på de faktorene som ble nevnt i rapporten som var bakgrunn for debatten om redusert lønnsomhet, så var enkelte av dem ikke relatert til antallet filmer: lavere salg på DVD/Blu-Ray, for mange små selskaper, høye lønnskostnader og stort byråkrati.

En reduksjon i antallet filmer vil føre til økt lønnsomhet og ikke til reduserte markedsandeler. De svakeste filmene er rett og slett ikke populære nok til å gjøre noe utslag på statistikken. Men disse filmene har andre funksjoner også. Lavbudsjetts-filmer er rekrutteringsarenaer for nye talenter, og et høyt antall filmer vil gjøre bransjens økosystem levedyktig i den forstand at flere blir sysselsatt. For at noen skal lykkes er det kanskje nødvendig at mange mislykkes. For å ha noen store trær er det nødvendig med en frodig underskog.

Det som bærer norsk film i dag er barnefilmer og blockbustere. Det er imidlertid ikke noe som sier at de billige filmene være ulønnsomme. Regissørene av de billige filmene presenterer argumenter som at de er «kunstnerisk viktige», at de er «nyskapende» osv osv. Vi snakker i hovedsak om det vi kan kalle «kunstfilm» i den forstand at filmenes betydning måles i noe annet enn popularitet. Men som filmer er de ofte likegyldige. Hvordan kan vi endre dette?

La oss si at disse regissørene valgte en mer kommersiell modell, f.eks den som ble brukt av Roger Corman og hans B-filmer i USA på 50-tallet. Den tidlige Corman er interessant fordi filmene han produserte både var billige og gikk med økonomisk overskudd. Samtidig var Corman den gangen i yttergrensen av sjangerfilmen og redefinerte blockbusteren. Han var altså nyskapende også.

Det er ikke sikkert at Cormans modell ville lykkes i Norge. Han hadde et nettverk av drive-in kinoer i ryggen og et voksende marked i det gryende ungdomsopprøret. Hans historiske øyeblikk er over.  Den viktigste lærdommen å trekke fra b-film kongen er at man må ta pulsen på markedet. Han hadde også en evne til å gjøre mye med små midler: å sjokkere med narkotika, rock n’ roll og forvokste insekter. Tanken om «high concept-filmer» ble rendyrket. I dag fyller Hollywood og Fantefilm skoene til Corman. Nå forventer alle effekter av internasjonal klasse.

Teateret er en annen undervurdert modell for billige filmer. På sitt beste klarer teateret bedre enn noen annet å gjøre mye med lite. Skuespillet og drama står i sentrum. Ibsen-filmer og andre filmatiserte klassikere har tradisjonelt gjort det elendig på kino, men i USA satset TV-teateret historisk på kommersielle sjangre: krim av det lukkede rom typen, spiondrama, film noir, western, farser, scifi osv osv. Kombinasjonen av Cormans markeds-teft og sjokk-vilje og teaterets evne til å bygge spenning gjennom enkel dialog og få karakterer burde være en god oppskrift på billige filmer som selger.