Pakistanere i Izzat (2005) og Tomme tønner (2010)

Izzat-2005Den siste året har det vært mye snakk om synet på innvandrere i filmene til Ulrik Imtiaz Rolfsen. Det blir sagt at han bekrefter stereotypiske oppfatninger av innvandrere som fordomsfulle, gammeldagse og av og til kriminelle. Kritikken kommer bla fra Shazia Sarwar i VG.

I filmen Izzat fra 2005 (tittelen betyr «ære» på Urdu) dramatiserte Rolfsen et voldelig gjengmiljø i Oslo. Innvandrerne i Rolfsens gangsterfilmer er delvis en beskrivelse av en sosial virkelighet i Oslo og delvis en lånt sjanger fra andre land som USA, hvor etniske grupper i større grad enn i Norge karakteriseres av sosial nød og utenforskap.

Gjenger, egne æreskodekser og hyllester av gangstere er noe vi har sett i Hollywood-filmer, og ungdom i storbyer over hele verden identifiserer seg med den kulturelle kampen til USAs svarte (eller latino) minoritet. Som film er Izzat i beslektet med Colors (1998) og Mafiabrødre (1990), skildringer av svarte eller italienske minoriteter som har skapt sitt eget sosiale univers med sin egen voldelige justis. Er dette virkelige sosiale problemer i Oslo, eller har Rolfsen hevet seg på en internasjonal underholdningssjanger som lever sitt eget liv?

Man trenger ikke lete lenge i avisspaltene for å finne både gjenger, drap og æreskodekser blant innvandrerne i Oslo. Men er den rette måten å møte disse problemene på å vise innvandrernes sinne og frustrasjon på en måte som bekrefter dette utenforskapet? For oss i majoritetskulturen er det voldelige gangsteruniverset både skremmende og forlokkende i den forstand at vi ikke identifiserer oss med det. Selv om enkelte innvandrere kanskje identifiserer seg med aggresjonen i filmene, om ikke selve plottet, så bekrefter Rolfsen våre hvite fordommer.

La oss se på en annen film om kriminelle pakistanere, nemlig Tomme tønner (2010) med regi av Leon Bashir og Sebastian Dalen. Tomme tønner har mindre vold enn Izzat. Filmen har også humor. Den baserer seg på en norsk sjangertradisjon som strekker seg tilbake til Olsenbanden, ja faktisk helt til stumfilmtiden. Filmen alminneliggjør Pakistanerne på samme måte som Einar Rose i sin tid ufarligjorde små-kriminelle med sin vise «Serru serru». I filmene tar pakistanerne på seg roller som snille skurker, godhjertede skøyere. I tillegg er det en nordmann med i den pakistanske vennegjengen, en representant for oss. Der hvor Izzat gjør oss redde innvandrerne, lar Tomme tønner oss le sammen med dem. Tomme tønner stikker hull på stereotypene i den pakistanske gangsterkulturen. Spørsmålet om hvilken film som bygger broer mellom pakistanere og nordmenn burde være enkelt.

Men her er også noe av problemet med Tomme tønner. Den viser ikke det sosiale sinnet som kanskje finnes blant innvandrerungdom. Selv om det er bra å le, er det andre ganger hvor mennesker trenger å bli tatt på alvor, og hvor de spesielle problemene som den enkelte minoritets-kulturen bringer med seg trenger å belyses. I stedet for å sette disse to filmene opp mot hverandre bør de derfor begge ses som en del av de økende kulturelle bidragene fra pakistanere i Norge. Det er nemlig gjennom pakistanerne at film-Norge har fått sine første moderne sosiologiske fortellinger om etnisitet og utenforskap i en urban setting. Problemer knyttet til stigmatiserte grupper som sigøynere, samer, prostituerte og kriminelle i gamle dager ble sjelden filmatisert med en en slik realisme, brutalitet og innlevelse som vi ser i dagens etnisk inspirerte produksjoner.