«Ungen» (1960), fattigfolk er da glade i barna sine?

ungen

Milja (til venstre) med ungen og Julius

Det var ei lita øl-kneipe og dansebule i Oskar Braaten (1881-1939) sitt nabolag som gikk under navnet «Asia». I teaterstykket Ungen ble dette stedet omdøpt «Afrika». Ungen ble utgitt allerede i 1911. Det var en del av bevegelsen vi i dag kaller nyrealismen, som skildret vanlige folks kår og gjorde opprør mot den symboltunge perioden som gikk forut. Hvem var så mer vanlig enn Braaten selv? Miljøet fra barndommen hans, Oslos arbeiderstrøk, dannet rammen for det som ble hans gjennombrudd som forfatter. Stykket ble en publikumstreffer på teateret. Hauk Aabel, Per Aabels far, spilte Krestoffer både på Nasjonateateret i 1913 og i spillefilm-versjonen fra 1938.

Den første filmen virker litt datert nå. Kvaliteten er bedre i TV-versjonen fra 1960 (Se den på NRK.no). Ungen kom bare noen måneder etter fjernsynsteaterets braksuksess med Johan Falkbergets Den fjerde nattevakt. Teateret hadde blitt folkelig. Dette var dette folket ville ha: varme skildringer av menigmann, ikke modernisme av utenlandske fjols som Pirandello og Beckett.

I 1960 var TV nystartet, men de som levde her i Nord Norge gikk glipp av premièren. Her oppe tok det flere år før TV-sendingene begynte. Det stoppet ikke Dagbladets Axel Kielland (1907-1963) som var så henrykt over sendinger som Ungen at han erklærte fjernsynsteatret ville utkonkurrere det virkelige teateret. Om vi sier «TV-serier» i stedet for «fjernsynsteateret», så kan vi jo gi Kielland rett.

Ungen er fortellingen om Milja som blir kjørt på tjukken av Julius. De er begge arbeidere ved en av Oslos fabrikker, og lever under enkle kår. Julius har mistet jobben sin pga fyll, og har vært utro mot Milja med den løsslupne Petrina. Milja må ta seg av ungen alene, noe som ville vært umulig uten barnehage-tilbudet til Hønse-Lovisa. Men selv ikke dette er nok for Milja, som tror livet vil bli bedre om hun gir opp ungen sin til adopsjon hos en rik familie. Doktoren er en skikkelse som til stadighet dukker opp hos Hønse-Lovisa og prøver å overtale fattigfolk til å gi fra seg barna sine. Stykket dreier som om hvordan Milja blir presset til å oppgi gutten. Hønse-Lovisa bruker omvendt psykologi, og sier alt blir så mye bedre bare man blir kvitt ungen. Men dette er ingen tragedie, og alt ender til slutt bra for mor og barn.

Ungen har en enkel historie, men stykket har en fargerik flora av karakterer: Julius, Milja selv, doktoren, Hønse-Lovisa og Petrina. Selv om handlingen er satt til rundt 1900, så er problemene mellom det å balansere jobb og unger evigvarende. Og Hønse-Lovisa viser at barnehager ikke er en ny løsning! Arbeidsfolkenes lørdags-fyll er ikke ulik dagens helgefyll. Det er sikkert mange som har en liten doktor inne hodet sitt som råder dem til å ofre familielivet for å kunne ta vare på seg selv. Kort sagt, Ungen er et stykke som til tross for sin alder dramatiserer nøkkelproblematikk i det moderne samfunnet.

Siden Ungen opprinnelig var skrevet for teater er historien drevet frem av dialog. Spillefilmversjonen fra 1938 er dermed ikke noe særlig bedre enn TV-versjonen fra 1960. Tvert imot. I TV-versjonen får vi klarere nærbilder av ansiktene, noe som ofte er en forutsetning for å kunne leve oss inn i replikkene. Skuespill-prestasjonene er dermed best i TV-versjonen. Alle karakterene er godt spilt. Spesielt likte jeg Else Heiberg som Hønse-Lovisa og Urda Arneberg som Petrina. Det er også en stemningsfulle innledning i form av to eldre mannfolk, perifere figurer, som sitter og prater i begynnelsen av historien.

Regissøren, Toralf Sandø, som på denne tiden var på slutten av sin karrière, lagde enda en Oskar Braaten-film for NRK året etter. Ungen (1960) er av høydepunktene i hans filmografi, mener jeg(, mens Det æ’kke te å tru (1942) er hans svakeste produksjon).

Ungen ble hentet fram igjen på 1970 tallet og gjort om til en film-musikal, denne gangen i farger, av Egil Monn-Iversen & Co. Det var kvinnefrigjøringens tiår. Kvinner gikk i tog for å slippe og ende opp som Milja. Huset som ble brukt til å representere Hønse-Lovisas hjem (Hønsereiret) i film-musikalen fra sytti-tallet fortsatt en attraksjon på Sagene i Oslo. Og i 2007 ble den fiktive kvinnen som lot enslige mødre tjene til livets opphold, Hønse-Lovisa, hedret med sin egen statue.

Doktoren (til venstre), Hønse Lovisa med ungen og Julius (til høyre)

Doktoren (til venstre), Hønse Lovisa med ungen og Julius (til høyre)