Mennesker i solen (2011), kristen moralpreken

Mennesker-i-solenPer-Olav Sørensen er skikkelig i vinden for tiden. Han er en av få norske regissører som har mestret TV-mediet, bla gjennom produksjoner som Honningfellen (Cato Isaksen-serie fra 2008), Halvbroren (2013) og Kampen om tungvannet (2015). Hans første kinofilm var imidlertid Mennesker i solen (2011).

Mennesker i solen er en dommedagskomedie. Vel, man kan si knapt si «komedie» fordi undertonene er gravalvorlige. Det handler om fire egoistiske mennesker, to dysfunksjonelle par, som er samlet på ferie i to nabohytter på den svenske skjærgården en sommerdag hvor tilfeldigvis verden går under. Og den går under på måten som er beskrevet i Bibelen.

For oss som ikke hører til blant de troende, og som forbinder kristendom med to tusenår med mas om synd og selvforakt, så blir metaforene slitte, ja om ikke direkte klamme. Og hva er egentlig budskapet i filmen? At alle moderne mennesker er syndere, som selv ikke på dommens dag bryr seg om gud eller synd, men som til siste øyeblikk snakker om seg selv, maten de spiser og eventuelle partnerbytter? Har vi ikke hørt dette før, men da aldri fra kilder så frigjorte som den homofile, svenske komikeren Jonas Gardell, skaperen av dette scenariet. Gardell har grublet mye på religion og har publisert bøker om emnet. Han er også æresdoktor i teologi ved universitetet i Lund.

Det finnes andre som har brukt menneskets møte med undergangen til å dikte om menneskets natur. Mest kjent er kanskje Giovanni Boccaccios Dekameronen (1350-53), hvor mennesker underholder hverandre med fortellinger mens de venter på Svarte-dauden. I nyere tid kan vi tenke på alle fortellingene om orkesteret som spiller på Titanic mens skuta synker.

Den største styrken ved Mennesker i solen (2011) er skuespillerne. Hver på sin måte klarer de å få frem sine egne, nokså karikerte roller. Til og med vesle Oscar Lunde som den stumme gutten Simon er overbevisende. Ane Dahl Torp spiller en selvutslettende kvinne fanget i et forhold til en overkontrollerende og kreftsyk psykolog, spilt av hele Norges favoritt-psykopat, Jon Øigarden. Ingar Helge Gimle spiller en overfladisk, hårete og sex-fiksert gris som er gift med en mislykket kunstner som angrer på alt i livet, inkludert deres egen sønn, Simon. Hun er glimrende fremført av Kjersti Holmen. Skuespiller-veteran Ghita Nørby spiller en slags gammel-testamentlig figur som halvveis i filmen flytter inn i den tredje nabohytta, og som stadig bryter ut i dommedagsprofetier.

Dette er et filmet teaterstykke og en del av dialogen bærer preg av dette. Filmen er likevel godt skrudd sammen. Filmingen og fremdriften er god, og filmen er ikke for lang. Likevel ble ikke dette noen stor suksess, verken hos kritikerne eller hos publikum. Jeg tror det har å gjøre med den manglende originaliteten i Gardells budskap. Norge er et stadig mer sekulært samfunn, og gammeltestamentlige appeller til menneskets syndige vesen har mistet sin plass («repent, the end is nigh»). Gardell har egentlig ingen løsning på menneskets svakheter, annet enn at man må angre sine sine synder før dommens dag. Bortsett fra at «gud er viktig» har han ingenting å si oss.