Kong Sverre (1978) Jon Eikemo som demagog

sverre 3

I den mørkeste middelalder er Norge splittet. Krig, maktkamp og elendighet preger landet. I en slik stund trer det fram en dyktig taler som samler folk rundt sine faner, og som siden har blitt regnet som en av norgeshistorien fremste politiske demagoger. Sverre Sigurdson talte Roma midt i mot.

Han var presten fra Færøyene som kom til Norge og ble lederen for opprørsgruppen birkebeinerne. Ved hjelp av sine talegaver, kampvilje og kløkt vinner Sverre til slutt over Erling Skakke, samtidens mektigste mann og blir konge i Norge.

I påvente av Nils Gaups storfilm om Birkebeinerne er det greit å ta et tilbakeblikk på NRKs nå glemte dramaserie om Kong Sverre. Serien er på tre episoder, hver på noen og førti minutter. Alle kan sees på nrk.no. Serien har tidsriktige kostymer, hester, vikingskip og gårder, men er ikke storslått på noen måte. Det hele bæres av Jon Eikemos dialog, akkompagnert av en stemningsfull- men aldri dristig- musikk. Serien ble sluppet litt senere enn planlagt fordi produsent Stein Ørnhøi var syk.

Jon Eikemo har blikket til en klok mann i denne serien, men han mangler fysikken til en hærkonge. Selv ville jeg nok plassert Nils Ole Oftebro, som spiller kong Magnus, som kong Sverre og heller hatt Eikemo i en annen rolle. Samtiden så likevel ut til å like Eikemos tolkning. Den eneste kritikken jeg kan finne er Per Lønning som skrev i VG at Kong Sverre var feil framstilt i manus. Den virkelige Sverre var ifølge Lønning ingen god konge: «Kong Sverre var ein så heilt omfram personlegdom – likevel kløyvd – og med større evne til å fanga enn fengja folket. Den heilt store leiarevne hadde denne mannen ikkje – om så ville han også hatt ein større evne til å skapa endeleg fred i landet.»

Jarlen Erling Skakke er i Jack Fjeldstads tolkning fordrukken, kynisk og hensynsløs. Sønnen, Kong Magnus, er bare et redskap i hans maktkamp. Carsten Byhring, som ser ganske karismatisk ut i middelalderkostyme, gjør en fin bifigur i serien. Flere andre kjente skuespillere dukker opp i mindre roller.

Den største svakheten i serien er den enkle kameraføringen og de litt stusslige kulissene. Vi får aldri se Bjørgvin, som Bergen het i samtiden, eller Nidaros. Antallet statister er relativt lavt i det avgjørende slaget. På tross av Per Lønnings kritikk ble en del arbeid lagt i de historiske detaljene. Historiker Kåre Lunden jobbet med serien. Dette er helt grei tidtrøyte, selv om produksjonen ikke har dramatikken til Sverre Udnæs’ Fru Inger til Østråt (1975).

Både Eikemo og andre krevde på sytti-tallet at denne serien burde få en oppfølger, en lengre serie som tok for seg mer av kongens liv. Manusforfatteren Norvald Tveit sa til VG i 1979 at han ville begynne å skrive fortsettelsen om kong Sverre. Men serien ble, så vidt jeg vet, ikke produsert. Stein Ørnhøi ble i stedet sentral i dramaserien om 1814 noen år senere.