Norsk gjennombrudd i Hollywood?

hollywood

Boka Den norske filmbølgen (2010) begynner med en anekdote fra produsent Aage Aaberge. Han var på vei til Fornebu flyplass en gang på 1980-tallet, men ble hevet ut av taxien da sjåføren fikk vite at han jobbet med norsk film. «Norsk film, ja, den var så dårlig og jævlig at en som jobbet med det, ville han ikke en gang kjøre» Boka om filmbølgen kom i kjølvannet av Max Manus (2008), og kunne stolt proklamere at norsk film gikk gode tider i møte.

Fem år har nå gått, og i disse årene har kremen av norske filmfolk fått en fot innenfor dørene i drømmenes by. Norske regissører har vært nominert både til oscar og til den gjeveste prisen i Cannes. Aksel Hennie har spilt mot Matt Damon, mens Kristoffer Joner har fått en liten rolle i Leonardo DiCaprios siste film. Vi har en norsk skuespiller i selveste Game of Thrones!

I forhold til svenskene og danskene ligger vi litt etter, det er sant. Men vi er uendelig mye mer profilerte som filmnasjon enn vi var for bare noen år siden. Og fremgangen gjelder både den seriøse filmen (Trier) og underholdningsfilmen (Wirkola, Zwart, Roenberg, Tyldum og delvis Andre Øvredal). Etter Bølgen blir det kanskje også noe for regissør Roar Uthaug?

Norge har alltid hatt en åpen filmkultur. Tancred Ibsen valfartet til Hollywood i stumfilm-tiden. Arne Skouen sendte mange filmer til Cannes. Og 80-tallets Hollywood-gutter, Ola Solum og Nils Gaup, har begge hatt sine små utflukter til filmens Mekka. Enda er det mange jeg ikke har nevnt.

Likevel tror jeg aldri vi har hatt så mange nordmenn samtidig i USA som vi har nå. Skandinavia er in. Begreper som «nordic noir» har rettet verdens øyne mot vårt søvnige lille Hobbitun. Våre historiefortellere, fra Stieg Larsson til Jo Nesbø, er plutselig etterspurte.

Det er også lenge siden vi har hatt en film i Norge som har et slikt tak på hjemme-publikumet. Siden 2008 har markedsandelen til norsk film stort sett ligget over 20%. Riktig nok begrenser den hjemlige suksessen seg til barnefilmer og blockbustere, men det er kanskje ikke realistisk å tro at den seriøse dramafilmen skal fange de store massene. Den får som kjent sin belønning i himmelen (eller hos kultur-eliten).

Det ble lenge snakket om at TV-drama ville drepe spillefilmen. Mens Hollywood druknet i oppfølgere og remakes, klarte de amerikanske Tv-seriene å bryte ny dramaturgisk jord. Av våre produksjoner er det riktig nok det sær-norske fenomenet «sakte-TV» som har vekket mest oppsikt. Men bransjebladet Hollywood Reporter har også merket seg at Mammon, en serie som fikk blandet mottagelse i Norge, har vunnet priser i Asia, og skal filmes på nytt i andre land. Stein Winge ble nominert til Emmy for sin rolle i suksessen Koselig med peis. Frikjent har slått an i Sverige. Halvbroren og Kampen om tungtvannet ble hyllet av norske medier. Og så har vi jo Lilyhammer, som har blitt en gjenganger på Netfix.

Alt i alt kan vi si at aldri før har så mange reist så mye frem og tilbake og jobbet på tvers av landegrensene. Er dette et resultat av at mediene i internettets tid stadig blir mer internasjonale? Eller har norsk film endelig blitt god nok for oss selv og for det store utland?