Bustenskjold (1958): anakronistisk fjøskomikk

bustenskjold drikker

De fleste av filmene som etablerte Leif Juster som filmstjerne i Norge, Den forsvundne pølsemaker (1941), Det ække te å tru (1942), Fjolls til fjells (1957) og Bustenskjold (1958), ble alle slaktet av kultureliten. Folket derimot strømmet til kinoene for å more seg med den lange hengslete mannen.

Det fantes nemlig to utgaver av Leif Juster i filmhistorien i følge filmviter Leif Ove Larsen: den tidlige Juster som kom fra revy-scenen og den senere respekterte Juster, som hadde steget i gradene til karakterskuespiller. Justers reise fra revy til situasjonskomikk var en klassereise for ham selv, samtidig som det reflekterte den fallende prestisjen til vaudeville-komikk i hans samtid. Bustenskjold var den siste revy-inspirerte kinofilmen som Juster gjorde, og blir sett på som en anakronisme av Larsen.

Opprinnelig var filmen planlagt som en oppfølger til Det ække te å tru, men det ble ingenting av det den gangen. Først mange år senere tok Helge Lunde opp ideen og sendte manus til Juster. Lunde var opprinnelig jurist, men Walter Fyrst hadde fått ham inn i filmbransjen allerede i stumfilm-tiden. På tretti-tallet regisserte han filmer selv, laget film for arbeiderpartiet og under krigen var han til og med sjef for selskapet Norsk film noen måneder, men måtte i følge Sigurd Evensmo slutte på grunn av et kjølig forhold til Leif Sinding. (Sinding roser like fullt Lunde i sine memoarer). Bustenskjold (1958) ble Lundes siste film, selv om han ikke døde før i 1987.

Bustenskjold, som er basert på serien med samme navn, er den eneste live action utgaven av en norsk tegneserie. Hovedpersonen er Jens von Bustenskjold (Leif Juster), en relativt fattig bonde i Oladalen som er hellig overbevist at han har adelige aner. En dag trues han av tvangsauksjon og utkastelse og bestemmer seg for å fri til dattera til ei rik enke. Enka misforstår imidlertid og tror Bustenkjold skal fri til henne. Når hun skjønner at han er ute etter en yngre utgave, hiver hun ham straks på dør.

bustenskjold bilBustenskjold er nesten fri for penger, men så får han beskjed om at han har arvet en million kroner fra en rik slektning i Amerika. Han tar sine to bestevenner til hotell Imperial i Oslo. Mens de fester og bruker penger de ennå  ikke har fått møter de to skurker, hvorav den ene går i drag (Ernst Diesen), samt en bankerott forretningsmann og hans datter. Etter mye tøys og misforståelser, inkludert en biljakt, kommer det for en dag at Bustenskjold er lutfattig likevel. Men så kommer kanskje redningen?

Bustenskjold fikk terningkast 1 i avisa VG. De skrev at regissør Helge Lunde «har ikke nektet seg noe i retning av lavkomikk med tydelig sikte på å skape en eneste hvirvel av løssluppen farse. I stedet er det hele blitt temmelig kjedsommelig, man gjesper seg gjennom den ene sekvensen etter den andre». På tross av den lunkne kritikken, lo jeg faktisk hjertelig i enkelte sekvenser, spesielt scenen tidlig i filmen hvor en rekke mannfolk sniker seg samtidig inn på enka sitt soverom. Filmens svakere partier kommer senere når handlingen flyttes til Oslo. Men alt i alt holder filmen en høyere standard enn Det Ække til å tru og er helt på høyde med Den forsvundne pølsemaker. Like godt laget som Fjolls til fjells er den imidlertid ikke.

Om man skal sammenligne den tidlige Juster med karakterskuespilleren fra Bussen (1961), Musikanter (1967) og Skraphandlere (1975), ser man at den første Juster var den virkelig morsomme. Tv- serien Kontorsjef Tangen (1966) som jeg har skrevet om tidligere er kanskje noe midt imellom. Den er i hvert fall morsommere enn alle de senere filmene. At dette er en en filmet tegneserie er helt unikt i norsk sammenheng. Filmen holder seg imidlertid betraktelig bedre enn serien.

Diesen som kvinne

Ernst Diesen som kvinne (til venstre)