Hvordan lykkes med norsk film?

flagg

Nylig kommenterte Inger Merethe Hobbelstad i Dagbladet filmstrategien til Høyre og Arbeiderpartiet. Høyre ville ha flere filmer fra regionene og mer privat finansiering, mens AP, som riktig nok også vil ha regional spredning, i tillegg ønsket å sikre at filmene reflekterte befolkningens sammensetning, dvs det skal være nok kvinner, innvandrere, osv osv.

Men hva betyr dette? At flere minoritetsgrupper skal rekrutteres til filmbransjen eller at konsulentene skal lete etter spesiell tematikk når de tildeler midler? Det siste innebærer jo sterke statlige føringer på innholdet i filmene, og det vet jeg ikke om man egentlig har tenkt gjennom. Mer «privat finansiering» betyr i klartekst at kulturbudsjettene skal kuttes for å gi skattelettelser til de rikeste. Den beste måten å øke lønnsomheten er fremdeles å lage bedre norske filmer, ikke å fjerne investerings-kapitalen.

Det finnes imidlertid andre enn Høyre og AP som diskuterer norsk film. Et argument jeg ofte leser er at Norge bør satse på nisjefilm. Vi bør i følge enkelte satse mindre på kommersielle filmer fordi disse aldri vil kunne konkurrere med Hollywood-produksjoner. I 2011 argumenterte Katrine Vik Nærbøe i en masteroppgave med at «det er med andre ord de filmene som er aktuelle alternativer til Hollywood-filmene som faktisk kan konkurrere og stille sterkt på et internasjonalt marked….» (side 84) Magnus Nikolaisen sier i sin masteroppgave: «Dermed gir det mening i spørsmålet, om på hvilken måte norsk film kan markere seg sterkere internasjonalt, å konkludere i slike vide termer som at norsk film i større grad bør forholde seg til en ”art cinema”-tradisjon for å lykkes i utlandet.» (side 136)

Filmer som Bølgen(2015), Max Manus (2008), Hodejegerne (2011) og andre har imidlertid motbevist dette. Norsk publikum ønsker norske sjangerfilmer. Det blir hevdet at nisjefilmene som presenterer særnorske fenomener gjør det best på filmfestivaler i utlandet. Men hvem er det man lager film for? Er det for hipstere på Sundance, Berlin og Cannes eller er det for det norske folk? Dessuten er nisjemarkedet begrenset. Om man bare greide å sikre seg en liten flik av det kommersielle markedet, ville dette være betydelig større.

I dag er balansen mellom seriøse dramafilmer og kommersielle filmer sikret ved at de har hver sin tilskuddsordning. Men svekker man den kommersielle filmen bryter man med børs og katedral-tanken, og norsk film blir et gedigent underskuddsforetagende. Faktisk er norsk film allerede stort sett et underskuddsforetagende.

Jeg argumenterer ikke for at alle filmer skal være kommersielle. Både i USA og Norge har det kommet kritikk for at man trekker for langt i kommersiell retning. Hollywood har kanskje mer grunn til å snu enn Norge. Der har Steven Speilberg sagt at så mye hviler på et par svindyre blockbustere at det skal bare ett feilgrep til før konkursen truer. Norge har kanskje ikke en like omfattende tradisjon for storfilmer, men også her strever mindre filmer med å finne distributører.

Det gjelder altså å finne en balanse hvor noen filmer får lov til å være økonomiske lokomotiver, men hvor midler kanaliseres tilbake til den seriøse dramafilmen. Foreløpig har man ikke stort nok overskudd til at dette er relevant. Om de ulike filmtypene ender opp i ulike selskap, vil midler i liten grad finne veien tilbake til den seriøse filmen. Men skuespillerne vil i hvert fall ha jobber å gå til mens de venter på roller i filmene til den neste Bergman.

Jeg har tidligere stilt spørsmålet om ikke noen dramafilmer rett og slett bør droppes. De er ikke lønnsomme nok. Men alle som ønsker å styre utviklingen i den ene eller den andre retningen må tenke på en ting. Konsulentene velger mellom et begrenset antall søknader. Det er ikke slik at konsulentene starter prosjekter selv. Om ingen kvinner eller innvandrere har søkt, da kan heller ingen kvinner eller innvandrere få lage film. Til syvende og sist er det filmskaperne som bestemmer hva de vil lage. Og slik bør det være.