Tonny (1962)- samfunnsopprøret kommer

Tonny 1962

Da forfatteren Jens Bjørneboe ble dømt for promillekjøring og senere kastet i fengsel sverget han hevn over systemet. Sjokkert over brutaliteten bak murene noterte han alt han så, og sent i 1959 begynner han på sine berømte fengselsartikler. Først går han til Aftenposten, men de vil ikke ha dem. Til slutt blir de antatt av Dagbladet og vekker et helvetes leven. Stoffet ble også til romanen Den onde hyrde, det litterære forelegget for Nils R. Müllers film Tonny (1962).

Men hvem var Nils R. Müller i 1962? Norges mest produktive regissør hadde laget ekteskaps-komedier og sjangerfilmer, men i likhet med sin kollega, journalisten Arne Skouen, snudde han dette året og ble mer samfunnskritisk. Skouen begynte på sin filmtrilogi om syke barn, mens Müller senere skulle lage Elskere (1963), et angrep på moralismen, og Broder Gabrielsen (1966), en skarp fordømmelse av karismatisk kristendom.

Det var altså andre tider. Samme året som Bjørneboe satt i fengsel ga debutanten Erik Løchen ut Jakten(1959), en eksperimentell film inspirert av samfunnskritiske dramatikere som Brecht. Nybølgen herjet i Frankrike og ungdommen danset til rock’n roll, noen høye på rusmidler og intellektuelt brensel fra den amerikanske beatkulturen. Müller var 41 år, hadde møtt Bjørneboe og lest Den onde hyrde.

Tonny (1962) åpner brutalt med nærbilder av en katt som leker med ei mus til byttet dør blodig. Så blir vi vist en celle i et fengsel hvor hovedpersonen går frem og tilbake som et vilt dyr i fangenskap. Tilbakeblikk gir oss inntrykk av at tiden står stille. Forholdene er grusomme. Fengslet har et rom i kjelleren kalt «kummen», hvor de spenner fast plagsomme fanger på «lemmen» og lar dem ligge i dagevis til kampviljen er brutt. Et av undermenneskene fra kjelleren, en sinnsforvirret barnemishandler, blir satt til å dele celle med Tonny. Han er et enda større nervevrak enn Tonny, og en morgen når Tonny våkner har barnemishandleren hengt seg. Så hopper filmen fremover i tid til Tonny slipper ut, og vi får vite at Tonny selv har prøvd å skjære av seg strupen noen måneder tidligere.

Det finnes ingen kriminalomsorg, og hovedpersonen blir sparket ut uten noe sted å sove, med knappe femti kroner i lomma og en henvisning til jobb. Han drømmer om sin gamle kjæreste, Kari (Liv Ullmann), men både hun og arbeidsgiveren svikter ham. Han blir tvunget tilbake i kompaniskap med sin gamle forbrytervenn, og sammen planlegger de ran på mannen som mishandlet dem på barnehjemmet. Det ender med at Tonny dreper sin gamle fiende (dette blir antydet, ikke vist). Til slutt leder Kari politiet til Tonnys skjulested, og han dør under flukten.

Gisle Straume som Padda i Tonny 1962

Gisle Straume som Padda i Tonny 1962

Filmen har mange flotte biroller: Rolf Søder er glimrende som skraphandleren som nekter Tonny jobb, Gisle Straume er nifs som Tonnys nemesis fra barnehjemmet og Wenche Foss er perfekt som alkoholisert, prostituert mor. Bare Per Christensen som Tonny overspiller litt i enkelte scener tidlig i filmen. Müllers debut-film i 1946 hadde blitt en fiasko fordi Müller ikke visste hvordan han skulle instruere skuespillerne. Replikkene ble påtatte og unaturlige. Siden hadde han lagt seg for vane å bruke en egen replikk-instruktør, og det gjorde han også i Tonny (1962). Dette likte ikke Christensen og av og til ignorerte han rådene.

Det er mange gjennomgangtemaer i Tonny (1962). Egil Monn Iversens film-musikk preges av kontrasten mellom et rolig munnspill-tema og et ekspressivt og urolig bakgrunnsorkester. Kjenningmelodien er en rød tråd gjennom hele filmen. Enkelte ganger blir den pålagte musikken en del av handlingen ved at Tonnys bestevenn spiller temaet på et munnspill eller et annet instrument, nesten som i en westernfilm av Sergio Leone. «I Tonny skulle jeg bevise at jeg var komponist» sa Iversen: «De store Hollywood komponistene visste hva de drev med, og kjente sin Wagner og sin Rachmaninoff. Det gjorde jeg også». Likevel klaget han over at musikken noen ganger kunne «slå ihjel handlingen. Jeg oppdaget det for sent….» Katten fra åpningscenen er et annet visuelt gjennomgangstema i filmen. Katter dukker opp flere ganger. Musikken, repetisjonene, volden og sviket gjør filmen mer uvirkelig og mareritt-aktig enn sosial-realistisk.

VG ga Tonny (1962) terningkast 4 og sa det var en «god norsk film som krasst angriper ungdomsproblemet i hele sin bredde. Utmerket fotografering av Hans Nord og godt spill». Nord sa at han ikke kunne filme på den vanlige forskjønnende måten fordi dette «ikke var noen snill historie». Müller hadde hele Oslo-politiet mot seg, og de nektet ham å filme «lemmen». Han måtte bygge en kopi av lemmen i studio, noe som førte til at de fikk mer uttrykksfulle bilder, i følge Müller. De fikk heller ikke filme andre steder i fengslet, så de filmet i skjul. Med en gang den elektriske fengselsporten gikk opp sprang skuespiller Per Christensen (Tonny) inn og gikk sakte ut igjen før den lukket seg igjen. Nord sto klart med kamera og filmet det hele.

Alle visste at romanen Den onde hyrde var basert på virkelige hendelser. Bjørneboe hevdet at ingen noensinne hadde tatt ham i avgjørende feil. Lemmen fantes. Den fiktive sedelighetsforbryteren som hengte seg i Tonnys celle hadde et virkelig navn: Kjell Hansen. Artiklene, boken, filmen og teaterstykket fikk slutt på de verste overgrepene i fengslene og sikret Bjørneboe berømmelse. Nils R. Müllers film ble kanskje den mest samfunnskritiske man hadde laget i Norge siden Leif Sindings De vergeløse (1939), og den varslet nye tider, ikke først og fremst i filmen, men i samfunnet.

Rolf Søder (til høyre) som skraphandler avviser Tonny

Rolf Søder (til høyre) som skraphandler avviser Tonny