Filmpionerene som sviktet Norge

10 000 nordmenn, i tillegg til 13000 utenlandske slavearbeidere i norske leire, døde under andre verdenskrig. Noen i filmmiljøet reagert instinktivt mot nazismen, som Einar Rose og Leif Juster. Men flere av de som hadde vært med på å bygge norsk film sviktet landet, bla regissørene Ottar Gladtvet, Walter Fyrst og Leif Sinding.

gladtvet_stor

Ottar Gladtvet

«Eventyret om filmen er vel det mest eventyrlige av alle eventyr» skriver Gladtvet i sin selvbiografi, en av få som skildret filmens barneår. Gladtvet jobbet med dokumentarfilm, og reiste land og strand rundt for å filme store og små hendelser: sportsbegivenheter, politikere og bybranner. Hans karriere fikk et høydepunkt i 1939 da han filmet det norske kronprinsparet på en reise til USA.

Da krigen brøt ut året etter flyktet kongen, hans familie og regjeringen, og nazistene overtok etterhvert filmarbeidet i Norge under ledelse av Leif Sinding. Gladtvet jobbet da for den statlige filmrevyen som delvis var et nazistisk propaganda prosjekt. Han holdt en lav profil, og vi vet ikke hvilke reportasjer han sto bak.  Som film-mann hadde han jo ikke så mange valg, om han skulle jobbe. I 1941 la han fram et manuskript for en propagandafilm som han kalte Vi er et rike. Vi skal bli et folk. Hans overordnede forkastet imidlertid prosjektet, og reddet ham trolig fra en landssvik dom etter krigen.

Men om Gladtvet i likhet med mange andre var opportunist, så kan ikke det samme sies om Walter Fyrst. Fyrst var 10 år yngre. I 1927 lagde han stumfilmen Troll-elgen etter en roman av Mikkjel Fønhus. 20-åra var preget av økonomisk krisetid, etterfulgt av et lite pusterom, før den store depresjonen slo inn på 30-tallet. Arbeiderne protesterte, arbeidsgiverne drev med lockout og politikken ble polarisert.

Fyrst var borgerlig «pappa-gutt», men var innom både sosialismen og Fedrelandslaget før han endte opp på høyresiden. Han var sentralt plassert i det politiske miljøet, og debatterte med Tranmæl, Gerhardsen og Quisling. Arbeidstjeneste for ungdommen var den store saken for ham. Ledig ungdom skulle utnyttes til bureising og veibygging. Tranmæl og Ap saboterte de borgerliges forsøk på å gjøre noe med 30-åras krise, mente han.

Den eneste han trodde på var Quisling, som hadde vært minister. Fyrst trodde Quisling kunne gjenreise Fedrelandslaget, som han mente hadde blitt bestukket av storkapitalen. I stedet ble Fyrst viktig under dannelsen av Nasjonal samling. Han skal fort ha blitt skuffet over den norske føreren, og meldte seg ut av NS.

Senere meldte han seg inn igjen, og regisserte den eneste spillefilmen fra okkupasjonstiden i Norge som var ren propaganda, Unge viljer,  sommeren 1942. Fyrst håpet «at enkelte mennesker ville si til seg selv. ‘Ja, dette er sant. Slik var det. Disse norske NS folkene er kanskje ikke så jævlige som mange ville ha det til’». Filmen ble rost av nazist-styrte Aftenposten, men fullstendig boikottet av publikum. Den er til dags dato det verste eksemplet på propaganda i norsk filmhistorie.

Etter krigen ble Fyrst den første NS mannen som havnet på Grini. Da han ble løslatt hadde han ingen steder å gå, og han ringte da til Max Manus, som hadde et firma. Max Manus tenkte seg om og ga ham en jobb, som han sier, fordi han «følte det er vilkårlig hvilken side man havnet på under krigen». Senere fikk Fyrst også laget film igjen, med både Carsten Byhring og Willie Hoel i rollene.

leif-sinding

Leif Sinding

Leif Sinding, en annen av de gamle pionerene, hadde vært journalist i flere store aviser, samt redaktør for et filmtidsskrift. Han dro til Tyskland for å studere film, og da han kom tilbake på midten av tyve tallet fikk han tilbud om å filmatisere sørlandsforfatteren Gabriel Scotts komedie Himmeluret. Uerfaren som han var ble han tvunget til å dele regi med en annen.

Da Sinding på 30-tallet kastet seg inn i samfunnsdebatten vendte han tilbake til Scotts verker og filmatiserte De Vergeløse, en roman av om foreldreløse barn som blir utnyttet som slavearbeid av bønder. Året etter marsjerte tyske soldater nedover Carl Johan. Sinding lagde da enda en film basert på Scott, nemlig Tante Pose (1940), som ble hans mest kjente film. Han hadde lenge vært misfornøyd med organiseringen av norsk film-produksjon. Kanskje av opportunistiske grunner, kanskje fordi han hadde et forhold til Tyskland, ble Sinding en stund leder for Nazistenes filmarbeid og fikk gjennomført flere av endringene han ønsket. Han jobbet mye med propaganda i filmrevyen. Likevel fikk han tid til å regissere Fant II, også den basert på Gabriel Scotts verker.

Krigen ble en belastning for Sinding. Ikke bare ble han dømt for landssvik og fengslet da freden kom, men sønnen døde på Østfronten. Alt dette ble for mye for hans kone, som mistet forstanden. De bodde i stort hus i skogen utenfor Oslo, og Sinding brukte dagene til å ta seg av sin ustabile ektefelle. Hun var kunstmaler, og Sinding pleide å kle seg opp i kvinneklær, slik at hun kunne få male kvinneportretter. Toralv Maurstad kjøpte senere huset av paret, og beskriver dem i sin selvbiografi.

Sinding følte aldri at han ble tilgitt. Likevel ble også han gitt nye muligheter til å lage film, men han mislyktes både som manusforfatter og som regissør. Han greide aldri å lage en film på samme nivå som Tante Pose.

walter fyrst