Sweetwater(1988), en visuell katastrofe?

Nærbilder av et hjem, intime bilder av en sovende hustrus bryster. Så slås døren opp og menn med maskinpistoler stormer inn, knuser stuevinduet og fyrer av salver mot gata utenfor mens ektemannen , Allan, sitter vettskremt i lenestolen. En visuell voldtekt hvor virkeligheten fra de dramatiske tv-bildene som vi ble vist i filmens åpningsekvens trenger inn i en privat sfære. Senere blir en hund slått til døde og en arbeidskamerat banket til blods. Slik begynner Lasse Glomms filmatisering av Faldbakkens post-apokalyptiske romaner Uår 1 og 2, Sweetwater fra 1988.

Bøkene blir omtalt som sentrale verker i norsk 70-talls litteratur. 70-tallet var tross alt tiåret hvor den store katastrofefilmen slo gjennom i Hollywood, fra filmprodusenten Irwin Allens lett underholdende branner, vulkanutbrudd og fly-styrter, til Soylent Green (1973), det post-apokalyptiske dramaet hvor Charlton Heston oppdager at menneskene spiser hverandre. Det finnes utallige eksempler. Det sentrale i mange av dem er kampen for å overleve og de psykologiske reaksjonene hos ulike mennesker som blir stilt ansikt til ansikt med forferdelige omstendigheter.

Det gjaldt å spille på samtidens store frykt, om det var miljøkatastrofer, atomkrig, virus-epidemier eller autoritært styre, for å lokke fram ur-driftene i mennesket. Man skulle rive vekk sofistikerte masker og avdekke personligheter slik man mente de egentlig var. Sweetwater er scenografisk en triumf i så måte. Filmen byr på spektakulære bilder av søppelfyllinger, avfolkede industriområder og forlatte bygninger. Midt i den dampende stanken finner vi hovedpersonen, hans kone og et nokså usminket sexliv. Hun vandrer naken i ruinene og har sex mens sønnen ser på.

Dialogen er imidlertid mangefull, stiv og unaturlig. Handlingen er marginalt bedre. En arbeidskamerat blir sparket fra jobben, og nå ønsker mannen hevn. Hovedpersonen Allan har nettopp flyktet fra metropolen Sweetwater og søkt tilflukt på en søppelplass. Her møter han en rekke bifigurer som i likhet med ham selv går i moralsk oppløsning. Sterke sanseinntrykk, kontraster og psykologiske stemninger finnes det nok av, men filmen strever med å henge dem på en troverdig stamme. Kritikerne etterspurte en meningen med det hele. Ikke ble vi underholdt slik som i Irwin Allens filmer. Ikke fikk vi heller noen overraskende og meningsfull slutt slik som i The Last Man on Earth (1964), Planet of the Apes (1968) eller Soylent Green (1973). Mange mente filmen kun etterlot seg en estetisk eim av søppel, sex og blod. Når filmen slutter har hovedpersonen byttet sin egen hustru mot en pistol. Han har forlatt sin menneskelighet, familielykken som ble truet i åpningssekvensen, og selv blitt en voldelig mann. Filmen Sweetwater er enda en fortelling om hvordan dystopien stjeler vår menneskelighet.

Om vi går til røttene av den post-apokalyptiske litteraturen, Mary Shelleys The Last Man, ser vi at allerede i 1826 var den ytre elendigheten et redskap for å formidle et budskap. I følge Kari Lokke var Mary Shelleys katastrofale pest «en metafor for indre svakheter i mennesket». Men det var ikke bare en psykologisk studie, Shelley ville bruke en dystopi til å si noe om sin egen samtid. Hva sier så Sweetwater om 1970-tallet da bøkene ble skrevet, eller om slutten av 80-tallet da filmen ble laget?

Bing og Bringsværd hadde introdusert nordmenn for meningsbærende scfi bare noen år før Faldbakkens roman-serie. Da den første boken kom i 1974 skrev VG «Beboere: ….tilværelsens utstøtte som på godt og ondt representerer menneskets urinstinkter når det gjelder å overleve. Hva lever de av? Jo nettopp av søppel.» 1970-tallet lot seg fascinere av at Faldbakken beskrev sivilisasjonens undergang, og at vi druknet i avfallet fra vårt egen konsum. Ikke bare levde menneskene av søppel, de var selv sosialt avfall. «Når materiens seier over ånden er fullbragt, da er vår plass her», erklærer fylliken Smiley i filmen, og peker på fyllingen. VG trakk også paralleller til utopiske tendenser i samtiden.

«Men da sweetwater’ne har nådd den absolutte bunn, er det som den søndersprengte Moder Jord får nytt liv. Av asken vokser et nytt samfunn, et nøysomhetens, arbeidets og sunnhetens Samhold, som får oss til psykisk å utholde denne romanen. Uår er en slags science-fiction-bok om hva som vil skje fordi vi forgifter alt i fysisk og psykisk forstand. Det nye samfunn i Sweetwater ser ut til å ha visse felles ideer med slike statsdannelser som Det nye Vietnam og Det nye Kambodsja» (Annette Mørkeberg i VG 17/11 1976)

Da filmen kom i 1988 var Nils Gaup og Ola Solums Hollywood-bølge i ferd med å slå inn over Norge. Norge hadde vært gjennom høyrebølge og Jappetid. Lasse Glomm sto igjen som en levning fra 1970-tallet: en fot i den gamle samfunnsengasjerte virkeligheten og en fot i en ny kommersialisme. Fotografen fikk ros, og Faldbakken sa seg fornøyd. Men publikum sviktet. I motsetning til boka ble filmen kritisert for å mangle mening. Delvis skyldtes dette et bevisst grep fra regissørens side- han prøvde virkelig å tilpasse seg den nye tiden- og delvis skyldtes det nok endrede holdninger blant folk flest.

Om man tok bort meningen fra dystopien ville den kanskje ikke stå på egne ben som psykologisk studie? Da måtte den bæres av andre kvaliteter. Sweetwater hadde noen slike. Ved siden av det visuelle briljerer Bjørn Sundquist og Sverre Anker Ousdal i sine roller. Men det var altså ikke nok til å redde filmens produksjonsselskap, Marcusfilm, fra konkurs.

Sverre Anker Ousdal som stum i Sweetwater (1988)