Bedre enn sitt rykte (1955)- har russen endret seg ?

bedre enn sitt rykteDen siste tiden hører vi mye negativt om russen. De lager sanger om at alle jenter er «horer» og voldtekt er ikke uvanlig på russetreffene. De blir verre år for år og stadig hører vi om vold og ubehageligheter. Derfor er det interessant å gå tilbake til 1955, og ta en titt på hvordan russen ble fremstilt i Norges første og etter min mening beste russefilm, Bedre enn sitt rykte(1955).

Filmen er basert på en fortelling av Eva Seeberg med manus av Otto Carlmar og regi av kona Edith Carlmar. Dette er Edith Carlmars femte film og den første litt muntrere filmen hun lagde. Hovedstadspressen, spesielt VG, klaget over at historien var «tynn» og «overfladisk», men filmen ble godt mottatt i regionavisene.

Det var flere som mente historien ikke var passende, og Oslo-russen prøvde seg med protestrop under innspillingen i Oslo, noe som skal ha kostet en innspillingsdag. Romanen kom ut samme året som filmen, og VG skrev: «Over det samme tema og visstnok med de samme personer har hun nå også skrevet en liten roman. Jeg så ikke filmen. Jeg kan bare konstatere at boken iallfall er bedre enn filmens rykte…Det virker som om Eva Seeberg ennå ikke har stoff nok stoff til å skrive en roman. Og med stoff mener jeg først og fremst viten om mennesker.»

Hva var så denne fortellingen som var så tynn at hovedstads-eliten rynket på nesen? Jo, det handler om russen Dag som er forelsket i sin 15 år eldre fransklærerinne. Hun gir ham ekstratimer om kveldene og snart innleder de et hemmelig forhold. Dags eks, Karin, er fortsatt forelsket i ham, og filmen viser hvor skuffet hun er over at Dag nå har funnet en annen. Den unge fransklærerinnen trosser dessuten sin eldre kolleger og fester sammen med russen. Forholdet mellom Dag og lærerinnen kan selvsagt ikke vare, og hun dumper ham når hun skjønner hvor umoden han er. Bortsett fra dette beskriver filmen russ som danser, kjører russebiler, drikker, kliner og har det gøy.

Det er ikke godt å si hva som var mest sjokkerende i 1955, at ungdom fester og drikker eller at en av dem har et forhold et forhold til læreren. På denne tiden var slike upassende forhold meget kontroversielle, men jeg kan ikke se at dette gjør historien «tynn» eller «overfladisk» slik som VG hevdet. Tvert imot er forholdet mellom Dag og Tone varmt skildret- uten å moralisere. I dag er det fortsatt upassende, om ikke ulovlig, for lærere å ha forhold til sine elever, selv om disse er unge voksne.

Jeg velger heller å tolke de intime relasjonene mellom lærer og elev som et kjærlig farvel. Det er symbolet på et forhold som har vart i 13 år, og som med russetiden må ta slutt. Dermed er Bedre enn sitt rykte også en såkalt coming-of-age-fortelling. Det handler om å bli voksen og om å ta farvel med en trygg tilværelse. Er det så vanskelig å tro at kjærligheten kan blomstre under slike omstendigheter?

Skal jeg kritisere filmen for noe må det være at den nærmest skjønnmaler denne avskjeden. Slik jeg husker det var det flere som slet seg gjennom de 13 årene og som gikk ut porten siste dagen med varige men.

bedre enn sitt rykt


Mennesker i solen (2011), kristen moralpreken

Mennesker-i-solenPer-Olav Sørensen er skikkelig i vinden for tiden. Han er en av få norske regissører som har mestret TV-mediet, bla gjennom produksjoner som Honningfellen (Cato Isaksen-serie fra 2008), Halvbroren (2013) og Kampen om tungvannet (2015). Hans første kinofilm var imidlertid Mennesker i solen (2011).

Mennesker i solen er en dommedagskomedie. Vel, man kan si knapt si «komedie» fordi undertonene er gravalvorlige. Det handler om fire egoistiske mennesker, to dysfunksjonelle par, som er samlet på ferie i to nabohytter på den svenske skjærgården en sommerdag hvor tilfeldigvis verden går under. Og den går under på måten som er beskrevet i Bibelen.

For oss som ikke hører til blant de troende, og som forbinder kristendom med to tusenår med mas om synd og selvforakt, så blir metaforene slitte, ja om ikke direkte klamme. Og hva er egentlig budskapet i filmen? At alle moderne mennesker er syndere, som selv ikke på dommens dag bryr seg om gud eller synd, men som til siste øyeblikk snakker om seg selv, maten de spiser og eventuelle partnerbytter? Har vi ikke hørt dette før, men da aldri fra kilder så frigjorte som den homofile, svenske komikeren Jonas Gardell, skaperen av dette scenariet. Gardell har grublet mye på religion og har publisert bøker om emnet. Han er også æresdoktor i teologi ved universitetet i Lund.

Det finnes andre som har brukt menneskets møte med undergangen til å dikte om menneskets natur. Mest kjent er kanskje Giovanni Boccaccios Dekameronen (1350-53), hvor mennesker underholder hverandre med fortellinger mens de venter på Svarte-dauden. I nyere tid kan vi tenke på alle fortellingene om orkesteret som spiller på Titanic mens skuta synker.

Den største styrken ved Mennesker i solen (2011) er skuespillerne. Hver på sin måte klarer de å få frem sine egne, nokså karikerte roller. Til og med vesle Oscar Lunde som den stumme gutten Simon er overbevisende. Ane Dahl Torp spiller en selvutslettende kvinne fanget i et forhold til en overkontrollerende og kreftsyk psykolog, spilt av hele Norges favoritt-psykopat, Jon Øigarden. Ingar Helge Gimle spiller en overfladisk, hårete og sex-fiksert gris som er gift med en mislykket kunstner som angrer på alt i livet, inkludert deres egen sønn, Simon. Hun er glimrende fremført av Kjersti Holmen. Skuespiller-veteran Ghita Nørby spiller en slags gammel-testamentlig figur som halvveis i filmen flytter inn i den tredje nabohytta, og som stadig bryter ut i dommedagsprofetier.

Dette er et filmet teaterstykke og en del av dialogen bærer preg av dette. Filmen er likevel godt skrudd sammen. Filmingen og fremdriften er god, og filmen er ikke for lang. Likevel ble ikke dette noen stor suksess, verken hos kritikerne eller hos publikum. Jeg tror det har å gjøre med den manglende originaliteten i Gardells budskap. Norge er et stadig mer sekulært samfunn, og gammeltestamentlige appeller til menneskets syndige vesen har mistet sin plass («repent, the end is nigh»). Gardell har egentlig ingen løsning på menneskets svakheter, annet enn at man må angre sine sine synder før dommens dag. Bortsett fra at «gud er viktig» har han ingenting å si oss.


«Ungen» (1960), fattigfolk er da glade i barna sine?

ungen

Milja (til venstre) med ungen og Julius

Det var ei lita øl-kneipe og dansebule i Oskar Braaten (1881-1939) sitt nabolag som gikk under navnet «Asia». I teaterstykket Ungen ble dette stedet omdøpt «Afrika». Ungen ble utgitt allerede i 1911. Det var en del av bevegelsen vi i dag kaller nyrealismen, som skildret vanlige folks kår og gjorde opprør mot den symboltunge perioden som gikk forut. Hvem var så mer vanlig enn Braaten selv? Miljøet fra barndommen hans, Oslos arbeiderstrøk, dannet rammen for det som ble hans gjennombrudd som forfatter. Stykket ble en publikumstreffer på teateret. Hauk Aabel, Per Aabels far, spilte Krestoffer både på Nasjonateateret i 1913 og i spillefilm-versjonen fra 1938.

Den første filmen virker litt datert nå. Kvaliteten er bedre i TV-versjonen fra 1960 (Se den på NRK.no). Ungen kom bare noen måneder etter fjernsynsteaterets braksuksess med Johan Falkbergets Den fjerde nattevakt. Teateret hadde blitt folkelig. Dette var dette folket ville ha: varme skildringer av menigmann, ikke modernisme av utenlandske fjols som Pirandello og Beckett.

I 1960 var TV nystartet, men de som levde her i Nord Norge gikk glipp av premièren. Her oppe tok det flere år før TV-sendingene begynte. Det stoppet ikke Dagbladets Axel Kielland (1907-1963) som var så henrykt over sendinger som Ungen at han erklærte fjernsynsteatret ville utkonkurrere det virkelige teateret. Om vi sier «TV-serier» i stedet for «fjernsynsteateret», så kan vi jo gi Kielland rett.

Ungen er fortellingen om Milja som blir kjørt på tjukken av Julius. De er begge arbeidere ved en av Oslos fabrikker, og lever under enkle kår. Julius har mistet jobben sin pga fyll, og har vært utro mot Milja med den løsslupne Petrina. Milja må ta seg av ungen alene, noe som ville vært umulig uten barnehage-tilbudet til Hønse-Lovisa. Men selv ikke dette er nok for Milja, som tror livet vil bli bedre om hun gir opp ungen sin til adopsjon hos en rik familie. Doktoren er en skikkelse som til stadighet dukker opp hos Hønse-Lovisa og prøver å overtale fattigfolk til å gi fra seg barna sine. Stykket dreier som om hvordan Milja blir presset til å oppgi gutten. Hønse-Lovisa bruker omvendt psykologi, og sier alt blir så mye bedre bare man blir kvitt ungen. Men dette er ingen tragedie, og alt ender til slutt bra for mor og barn.

Ungen har en enkel historie, men stykket har en fargerik flora av karakterer: Julius, Milja selv, doktoren, Hønse-Lovisa og Petrina. Selv om handlingen er satt til rundt 1900, så er problemene mellom det å balansere jobb og unger evigvarende. Og Hønse-Lovisa viser at barnehager ikke er en ny løsning! Arbeidsfolkenes lørdags-fyll er ikke ulik dagens helgefyll. Det er sikkert mange som har en liten doktor inne hodet sitt som råder dem til å ofre familielivet for å kunne ta vare på seg selv. Kort sagt, Ungen er et stykke som til tross for sin alder dramatiserer nøkkelproblematikk i det moderne samfunnet.

Siden Ungen opprinnelig var skrevet for teater er historien drevet frem av dialog. Spillefilmversjonen fra 1938 er dermed ikke noe særlig bedre enn TV-versjonen fra 1960. Tvert imot. I TV-versjonen får vi klarere nærbilder av ansiktene, noe som ofte er en forutsetning for å kunne leve oss inn i replikkene. Skuespill-prestasjonene er dermed best i TV-versjonen. Alle karakterene er godt spilt. Spesielt likte jeg Else Heiberg som Hønse-Lovisa og Urda Arneberg som Petrina. Det er også en stemningsfulle innledning i form av to eldre mannfolk, perifere figurer, som sitter og prater i begynnelsen av historien.

Regissøren, Toralf Sandø, som på denne tiden var på slutten av sin karrière, lagde enda en Oskar Braaten-film for NRK året etter. Ungen (1960) er av høydepunktene i hans filmografi, mener jeg(, mens Det æ’kke te å tru (1942) er hans svakeste produksjon).

Ungen ble hentet fram igjen på 1970 tallet og gjort om til en film-musikal, denne gangen i farger, av Egil Monn-Iversen & Co. Det var kvinnefrigjøringens tiår. Kvinner gikk i tog for å slippe og ende opp som Milja. Huset som ble brukt til å representere Hønse-Lovisas hjem (Hønsereiret) i film-musikalen fra sytti-tallet fortsatt en attraksjon på Sagene i Oslo. Og i 2007 ble den fiktive kvinnen som lot enslige mødre tjene til livets opphold, Hønse-Lovisa, hedret med sin egen statue.

Doktoren (til venstre), Hønse Lovisa med ungen og Julius (til høyre)

Doktoren (til venstre), Hønse Lovisa med ungen og Julius (til høyre)


Pakistanere i Izzat (2005) og Tomme tønner (2010)

Izzat-2005Den siste året har det vært mye snakk om synet på innvandrere i filmene til Ulrik Imtiaz Rolfsen. Det blir sagt at han bekrefter stereotypiske oppfatninger av innvandrere som fordomsfulle, gammeldagse og av og til kriminelle. Kritikken kommer bla fra Shazia Sarwar i VG.

I filmen Izzat fra 2005 (tittelen betyr «ære» på Urdu) dramatiserte Rolfsen et voldelig gjengmiljø i Oslo. Innvandrerne i Rolfsens gangsterfilmer er delvis en beskrivelse av en sosial virkelighet i Oslo og delvis en lånt sjanger fra andre land som USA, hvor etniske grupper i større grad enn i Norge karakteriseres av sosial nød og utenforskap.

Gjenger, egne æreskodekser og hyllester av gangstere er noe vi har sett i Hollywood-filmer, og ungdom i storbyer over hele verden identifiserer seg med den kulturelle kampen til USAs svarte (eller latino) minoritet. Som film er Izzat i beslektet med Colors (1998) og Mafiabrødre (1990), skildringer av svarte eller italienske minoriteter som har skapt sitt eget sosiale univers med sin egen voldelige justis. Er dette virkelige sosiale problemer i Oslo, eller har Rolfsen hevet seg på en internasjonal underholdningssjanger som lever sitt eget liv?

Man trenger ikke lete lenge i avisspaltene for å finne både gjenger, drap og æreskodekser blant innvandrerne i Oslo. Men er den rette måten å møte disse problemene på å vise innvandrernes sinne og frustrasjon på en måte som bekrefter dette utenforskapet? For oss i majoritetskulturen er det voldelige gangsteruniverset både skremmende og forlokkende i den forstand at vi ikke identifiserer oss med det. Selv om enkelte innvandrere kanskje identifiserer seg med aggresjonen i filmene, om ikke selve plottet, så bekrefter Rolfsen våre hvite fordommer.

La oss se på en annen film om kriminelle pakistanere, nemlig Tomme tønner (2010) med regi av Leon Bashir og Sebastian Dalen. Tomme tønner har mindre vold enn Izzat. Filmen har også humor. Den baserer seg på en norsk sjangertradisjon som strekker seg tilbake til Olsenbanden, ja faktisk helt til stumfilmtiden. Filmen alminneliggjør Pakistanerne på samme måte som Einar Rose i sin tid ufarligjorde små-kriminelle med sin vise «Serru serru». I filmene tar pakistanerne på seg roller som snille skurker, godhjertede skøyere. I tillegg er det en nordmann med i den pakistanske vennegjengen, en representant for oss. Der hvor Izzat gjør oss redde innvandrerne, lar Tomme tønner oss le sammen med dem. Tomme tønner stikker hull på stereotypene i den pakistanske gangsterkulturen. Spørsmålet om hvilken film som bygger broer mellom pakistanere og nordmenn burde være enkelt.

Men her er også noe av problemet med Tomme tønner. Den viser ikke det sosiale sinnet som kanskje finnes blant innvandrerungdom. Selv om det er bra å le, er det andre ganger hvor mennesker trenger å bli tatt på alvor, og hvor de spesielle problemene som den enkelte minoritets-kulturen bringer med seg trenger å belyses. I stedet for å sette disse to filmene opp mot hverandre bør de derfor begge ses som en del av de økende kulturelle bidragene fra pakistanere i Norge. Det er nemlig gjennom pakistanerne at film-Norge har fått sine første moderne sosiologiske fortellinger om etnisitet og utenforskap i en urban setting. Problemer knyttet til stigmatiserte grupper som sigøynere, samer, prostituerte og kriminelle i gamle dager ble sjelden filmatisert med en en slik realisme, brutalitet og innlevelse som vi ser i dagens etnisk inspirerte produksjoner.


Norges første påskekrim -«Bergenstoget plyndret i natt» (1928)

bergenstoget- aud egede-nissen


Da Norges angivelig første påskekrim ble utgitt i Sverige (året etter norsk lansering) ble den forbudt som «forbrytelsesinstruktiv og rettsforvillende». Filmen var basert på en bok av Jonatan Jerv (psevdonym for Nordahl Grieg og Nils Lie), og handlet om et ekstremt reklamestunt, et ran på Bergenstoget. Men det var ikke noe ordentlig ran ettersom det hele ble utført av en reklamemann og hans venner for å skaffe oppmerksomhet om Bergensbanen. Siden det hele var bare var en spøk iscenesatt på selveste 1 april slipper skurkene unna- til tross for at en billettkonduktør blir skutt og såret i tumultene.

Det var ikke bare Bergensbanen, samtidens norske teknologi-bragd, som fikk oppmerksomhet gjennom filmen. Filmen åpner med storslåtte bilder fra et hopprenn i Holmenkollen og hadde Norges største stumfilm-stjerne i hovedrollen, Aud Egede-Nissen (bilde), samt et svært budsjett. Ideen om filmen ble unnfanget i Kina hvor Nordahl Grieg på sine reiser hadde kommet i samtale med Thorvald Isdahl. Over hundretusen nordmenn så filmen på kino og den ble solgt til 11 land.

Dette er ikke noen alvorlig film. Filmen handler om reklamemannen Tom Heiberg, som er forelsket i datteren til direktøren for Bergensbanen. Heiberg er omsvermet av sine kompiser, som holder sammen i tykt og tynt og som slåss med puter når de får høre at han er ansatt på prøve som reklamesjef av sin potensielle svigerfar. Denne litt barnslige tonen blant ungkarene er en forutsetning for at vi aksepterer filmens premiss, nemlig at man skal kunne rane toget på spøk og at alle vennene skal følge reklamemannen i hvilken som helst galskap.

Tom har en rival om Egede-Nissens gunst, Løytnant Lund, en kjekk, ung mann i uniform. Det er sjalusien mot Lund som er filmens underliggende tema. Filmen handler om hvordan Tom overvinner vanskelighetene og vinner konkurransen om sin utkåredes hånd. Det er til og med en forfølges-scene hvor Løytnanten og hans soldater jager Tom og hans medsammensvorne over fjellet i etterkant av ranet. De to er selvsagt uvitende om de to står på hver sin side i kriminaldramaet.

bergenstoget 2Filmen har dermed en overfladisk handling, nemlig ranet, pluss en dypere handling, Toms forsøk på å vinne i kjærlighet. Den underliggende handlingen er enkel og allmenngyldig akkurat som den er i dagens b-filmer, og kan lett analyseres med Joseph Campbells jungianske arketyper eller tilsvarende teorier. Filmens lette tone er typisk for tyvetallets krim. Dette er tiden da Agatha Christie slår gjennom med sin kosekrim, en periode lenge før den hardkokte krimmen og de sosialrealistiske thrillerne vi ser i dag. Som fortelling ligger den nærmere en gutteroman enn Anne Holt.

Samtidig er filmen uhyre dagsaktuell i den forstand at den tar for seg reklame-teorier som var nye i samtiden og som vitnet om det voksende forbrukersamfunnet. Bruken av Holmenkollrennet og Bergensbanen viser at forfatterne ønsker å spille på det sensasjonelle. Filmen kan dessuten leses som Norges svar på Edwin S. Porters The Great Train Robbery (1903), en klassisk westernfilm. Bergenstoget plyndret i natt (1928) er derfor en sjangeretterligning og en «high concept» b-film.

«High concept» er et uttrykk som brukes om moderne b-filmer, men litteraturen har alltid strevet etter å være dagsaktuell, og den har ofte prøvet å være sensasjonell. Vi må huske at Jules Verne allerede i 1865 hadde skrevet en bok om å reise til månen og H.G. Wells hadde beskrevet tidsreiser i 1895. I norsk film historie derimot var «high concept»-ideen uvanlig.

Overfaldet paa postaapnerens datter (1913) var en tidligere norsk film om et ran, men i den slapp ikke skurken unna. Det nye med Bergenstoget plyndret i natt (1928) var settingen og troen på at ranet var greit bare man hadde de rette motivene. Forbrukersamfunnet kunne periodevis ha en intellektuell og kommersiell avstand til kriminaliteten. Norsk film kunne leke med forbrytelser og ha snille «skurker» i hovedrollen. Dette skulle vi senere se mer av i filmer som Gjest Baardsen (1939), Nydelige nelliker (1964), Olsenbanden (1968) og Tomme Tønner(2010)

 


Svenskene liker ikke norske filmer

norsk flaggNorge og Sverige har alltid vært broderfolk. Vi har like språk og relativt like samfunn. Likevel har Norsk film tradisjonelt ikke slått an i Sverige. Mens vi sluker alt av svensk krim, er svenskene mere lunkne til våre kulturprodukter. Vi er lilleboren som aldri blir akseptert.

I 2009 meldte Aftenposten at filmen Max Manus (2009), som var en kjempehit i Norge, bare ble sluppet i 8 kinokopier i Sverige. Hvert år arrangeres «Norske filmdager» i Stockholm, men vi må helt tilbake til Veiviseren (1987) og Flåklypa(1975) for å finne norske braksuksesser i Sverige, ble det sagt. Etter 2009 har norsk filmeksport økt kraftig, men norsk film er ifølge statistikken fortsatt upopulær i Sverige.

Selv om norsk film nå har etablert seg med markedsandeler på over 20% i Norge og norske regissører og skuespillere har fått en plass i Hollywood, er søta bror fortsatt ikke overbevist. De siste 10 årene har 39 norske filmer hatt premiere i Sverige. Dette er de ti mest populære:

Rank Kinopremiere Svensk tittel            Besøk Totalt
1  23.08.2013 Hokus pokus Alfons Åberg 114 696
2 28.09.2007 Elias och Kungaskeppet 38 423
3 04.11.2011 Huvudjägarna 37 029
4 22.03.2013 Kon-Tiki 25 519
5 05.09.2008 Kautokeino-upproret 12 235
6 04.04.2014 Optimisterna 8 545
7 25.03.2011 Elias och jakten på havets guld 8 167
8 15.05.2009  Max Manus 7 923
9 25.11.2011 Oslo 31 augusti  7 693
10 18.03.2005  Första kärleken  6 546

Torkel Stål, en statistisk analytiker ved det svenske filminstituttet, forklarer årsaken til norsk films svake stilling i Sverige slik i en epost:

«Det er et allment problem at europeiske filmer har vanskelig for å slå an utenfor eget land. En årsak er språkforskjeller. Selv om norsk og svensk ligner som språk har det nok en betydning at de er forskjellige. En annen årsak er at filmene i tillegg til dette har nasjonale referansepunkter som gjør de mest interessante for hjemmarkedet. For eksempel er det få nordmenn som har oversikt over svenske kjendiser og vice versa. Kunnskapen om svensk kultur er nok større i Norge enn kunnskapen om norsk kultur i Sverige. Dette kan forklare hvorfor svenske filmer gjør det bedre i Norge enn omvendt. Tilgangen på Tv-kanaler fra det andre landet kan ha noe å si.»

På spørsmål om hva vi kan gjøre for å bedre norsk films svake stilling, svarer han:

«Vi må få flere samproduksjoner med kjente svensker. Vi må løfte frem historier som handler om samarbeid eller konflikt på tvers av grensene og universelle fortellinger. Man må påvirke svensk media til å rapportere mer fra Norge og løfte frem historier om svensker i Norge, i dag og historisk.»

I Aftenposten-artikkelen fra 2009 ble det antydet en mer prosaisk forklaring, nemlig at de svenske distributørene ikke gir norske filmer en reel sjanse. Er den svake distribusjonen styrt lav etterspørsel, av motvilje eller manglende tro på produktene hos filmselskapene? Det foregår en viss debatt om dette.

Karoline Eriksson, som jobber i SvD, mener de gode filmene havner hos de små distributørene: «At det er slikt handler ikke om at svenske distributører hater norsk film, men om at de utenlandske filmene som ikke er engelskspråklige kassasuksesser nå for tiden nesten utelukkende havner på de mindre distributørenes bord.»

Aftenposten intervjuet skuespilleren Stellan Skarsgard om saken i februar 2014, og han mente feilen lå hos distributørene:

«Men det som nok spiller en mer vesentlig rolle er distribusjonssituasjonen i Sverige. Det er et konsern som har den største filmprodusenten, den største distributøren og de eier nesten alle kinoene. Det er jo katastrofalt, sier han og sikter til det som er en tilnærmet monopolsituasjon på kinomarkedet for AB Svensk Filmindustri og søsterselskapet SF Bio……………Om SF har fått det for seg at ingen vil se norsk film, kommer ingen i Sverige til å få se norsk film »

Jeg kontaktet Pia Grünler i Nordisk film i Sverige, som distribuerer storfilmer som Max Manus, Hodejegerne og Kon- Tiki. Hun sa at det kanskje stemte at Max Manus fikk en litt begrenset release, men at Hodejegerne ble sluppet på 130 kinoer. Likevel ble den ikke noen suksess. Grünler fortsetter:

«Det er vanskelig å si hvorfor ikke norsk film slår an, men det kan virke som om journalister og markedet har litt vanskelig for å akseptere filmer på norsk. Det er publikum som svikter, ikke distribusjonen. Nordisk Film er et  foretak som jobber hardt for å krysse grensene innad i Norden. Vi har til nå lykkes best med de danske filmene i Sverige, men fortsatt er det slik at filmer i Sverige enten skal være engelske eller svenske.»

Svensk film har,  i likhet med norske, en markedsandel i sitt hjemmemarked på rundt 20%.


Færre og dyrere filmer?

 

I en debatt på Dagsnytt atten nylig sa kulturministeren Thorild Widvey (H) at hun så svakheter i den forrige regjeringens filmpolitikk. Bakgrunnen var at en ny rapport viste at tre av fire norske filmer gikk med underskudd og at bransjen som helhet var lite lønnsom. Det er ikke en målsetting for høyreregjeringen å lage 25 filmer i året, sa ministeren.

Tankene som Widvey presenterte her er ikke nye. I august 2012 skrev jeg på denne bloggen om et utspill fra daværende kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) om at også hun ønsket færre og dyrere filmer. Allerede den gangen var det en bevissthet om at den ene premieren kanskje slo den andre ihjel.

Men la oss gå enda noen år tilbake, til den tiden da vi hadde både få filmer og lav markedsandel. Da ønsket man flere filmer og siden den gangen har markedsandelen økt til rundt 20%. Norsk film er altsb-movieå en suksess, men ingen økonomisk triumf. Ser vi på de faktorene som ble nevnt i rapporten som var bakgrunn for debatten om redusert lønnsomhet, så var enkelte av dem ikke relatert til antallet filmer: lavere salg på DVD/Blu-Ray, for mange små selskaper, høye lønnskostnader og stort byråkrati.

En reduksjon i antallet filmer vil føre til økt lønnsomhet og ikke til reduserte markedsandeler. De svakeste filmene er rett og slett ikke populære nok til å gjøre noe utslag på statistikken. Men disse filmene har andre funksjoner også. Lavbudsjetts-filmer er rekrutteringsarenaer for nye talenter, og et høyt antall filmer vil gjøre bransjens økosystem levedyktig i den forstand at flere blir sysselsatt. For at noen skal lykkes er det kanskje nødvendig at mange mislykkes. For å ha noen store trær er det nødvendig med en frodig underskog.

Det som bærer norsk film i dag er barnefilmer og blockbustere. Det er imidlertid ikke noe som sier at de billige filmene være ulønnsomme. Regissørene av de billige filmene presenterer argumenter som at de er «kunstnerisk viktige», at de er «nyskapende» osv osv. Vi snakker i hovedsak om det vi kan kalle «kunstfilm» i den forstand at filmenes betydning måles i noe annet enn popularitet. Men som filmer er de ofte likegyldige. Hvordan kan vi endre dette?

La oss si at disse regissørene valgte en mer kommersiell modell, f.eks den som ble brukt av Roger Corman og hans B-filmer i USA på 50-tallet. Den tidlige Corman er interessant fordi filmene han produserte både var billige og gikk med økonomisk overskudd. Samtidig var Corman den gangen i yttergrensen av sjangerfilmen og redefinerte blockbusteren. Han var altså nyskapende også.

Det er ikke sikkert at Cormans modell ville lykkes i Norge. Han hadde et nettverk av drive-in kinoer i ryggen og et voksende marked i det gryende ungdomsopprøret. Hans historiske øyeblikk er over.  Den viktigste lærdommen å trekke fra b-film kongen er at man må ta pulsen på markedet. Han hadde også en evne til å gjøre mye med små midler: å sjokkere med narkotika, rock n’ roll og forvokste insekter. Tanken om «high concept-filmer» ble rendyrket. I dag fyller Hollywood og Fantefilm skoene til Corman. Nå forventer alle effekter av internasjonal klasse.

Teateret er en annen undervurdert modell for billige filmer. På sitt beste klarer teateret bedre enn noen annet å gjøre mye med lite. Skuespillet og drama står i sentrum. Ibsen-filmer og andre filmatiserte klassikere har tradisjonelt gjort det elendig på kino, men i USA satset TV-teateret historisk på kommersielle sjangre: krim av det lukkede rom typen, spiondrama, film noir, western, farser, scifi osv osv. Kombinasjonen av Cormans markeds-teft og sjokk-vilje og teaterets evne til å bygge spenning gjennom enkel dialog og få karakterer burde være en god oppskrift på billige filmer som selger.

 


Kontorsjef Tangen (1966)- NRKs første sitcom

 

kontorsjeftangen

Leif Juster var kjent som Kontorsjef Tangen i mange år før serien ble laget for TV. Allerede i 1960 kunne man lese i Aftenposten at Kontorsjef Tangen og frue, spilt av Leif Juster og Kirsten Sørlie, hadde roller i revysuksessen «Hoppla vi bor!». Bjørn Sand, en av tekstforfatterne bak revyen på Edderkoppen-teateret, ble også manusforfatter for tv-serien.

Kontorsjef Tangen (1966) er historien om en kjernefamilie: mor og far og to nesten voksne barn. Far har en ustoppelig vilje til å gjøre alt selv, noe han alltid mislykkes med og blir reddet av sin mer praktisk anlagte kone. Rollen til kona, spilt av Kirsten Sørlie i revyen, er besatt av Inger Jacobsen i serien. Hun berger sin klumsete og distre mann gang på gang. I en episode redder hun ham fra å gjøre en feil i jobben, i en annen redder hun middagsselskapet når fars matlaging kommer til kort. Det handler om hverdagslige gjøremål: om julefeiring, rørleggerbesøk og barnas ungdomsfester. Leif Juster oppfører seg som om han aldri har satt fot på kjøkkenet og vet ikke hvor kaffen eller koppene befinner seg eller hvordan man skal åpne en hermetikkboks. Heldigvis har han en kone som i husmorens ånd administrerer hjemmet. Dette var før kvinnefrigjøringen.

Humoren er lun, harmløs og dagligdags, akkurat som Juster selv. Det er ikke lagt kunstig latter på lydsporet til denne produksjonen, så vi må selv vite når vi skal le- og det gjør vi av og til. En scene virker kanskje litt pussig for oss i dag. Leif Juster skal ta seg en matbit mens han er på farten, og han skjønner ikke selvbetjeningsystemet i kafeen. Det er tydelig at dette var nytt på 60-tallet, og at Juster som den tids fedre-generasjon skal være totalt ukjent med det han litt tvilende omtaler som «snackbar».

Den episoden jeg lo mest av het «Far går i vannet» og handlet om hvordan Juster ikke vil la rørleggeren gjøre jobben sin fordi han tror han kan gjøre en bedre jobbe selv. Rørleggeren, som ble spilt av Arve Opsahl, får bokstavelig talt vann over hodet og legger igjen en regning på 900 kroner, en liten formue i 1966.

Hvordan har så denne serien holdt seg sammenlignet med mer moderne serier som f.eks Mot i brystet, hvor Opsahl også innehar en rolle? Når det gjelder brodd og vidd, så er det ikke store forskjellen. Faktisk er situasjonene morsommere i den eldre serien. Humoren i begge seriene er basert på små menneskelige svakheter, og vil overleve i den grad de treffer på dette punktet. Men mens man i Mot i brystet stort sett sitter på ræva i en sofa og utveksler middelmådige replikker, handler man i Kontorsjef Tangen. Likevel, sammenlignet med nyere suksesser som Dag blir selv Leif Justers bisarre situasjoner litt forsiktige. I dag forventer publikum spydigere vidd og mere ekstreme dilemmaer.

Bare 3 år etter Kontorsjef Tangen begynte Monty Pythons Flying Circus på BBC i England. Det var en liten revolusjon. Men familie-baserte situasjonskomedier har likevel overlevd som sjanger over hele verden. Familien som institusjon er udødelig. Selv ikke de store omveltningene i kjønnsrollemønstret hindrer oss fra å like serier som Alle elsker Raymond(1996-2005). Derfor tror jeg også at det alltid vil være rom for Kontorsjef Tangen og Leif Juster.

Serien er tilgjengelig fra NRKs nettsider. 

 


Norsk film lite lønnsom

 

pioneer-rgb-720x390

I en interessant artikkel tar DN.no for seg de nye tallene fra  Ideas2­evidences sin analyse av norsk filmbransje. Her kommer det fram at store filmsuksesser som Gåten Ragnarok (2013) legger igjen et par millioner i overskudd- ikke mer. Det samlede overskuddet for bransjen som helhet er også bare på litt over 6 millioner. Av dette ble bare rundt to millioner tatt ut i utbytte. Grunnene som DN-artikkelen peker på er lavere salg på DVD/blu-ray, alt for mange små selskaper, høye lønnskostnader og stort byråkrati. Som utenforstående er jeg kanskje ikke den rette til å kommentere strukturelle forhold i bransjen, men jeg vil si noen ord om det sviktende DVD-salget.

Det er de lukkede sky-løsningene som Netflix og Viaplay som må bli redningen for norsk film. Her må Netflix og de andre presses til å inkludere flere norske filmer. Vi må kanskje ha en lov som sier at norske strømmetjenester må tilby et visst antall norske filmer, gjerne en del eldre filmer også. Jeg ser ikke noen grunn til at en slik lov ikke også kunne gjelde for Tv kanaler også. Noen vil hevde at dette er proteksjonistisk, men hvorfor er dette annerledes enn f.eks en import-toll på ost eller andre landbruksvarer? Mange av de eldste filmene er tilgjengelig fra filmarkivet.no, og her kan man for 39 kroner per måned få tilgang på samtlige norske filmer. Dette tror jeg er veien å gå.

Et lignende problem har oppstått innenfor musikkbransjen, hvor Spotify og Wimp overfører en for liten del av overskuddet tilbake til kulturprodusentene. Problemstillingen er allerede aktuell i USA hvor strømmetjenester/ bokklubber for e-bøker som Amazon presser prisene ned. Dette har ført til konflikter mellom Amazon og store forleggere som Hachette. I Norge har vi likevel sett at Cappelen Damm satser på en tilsvarende tjeneste. Det er pågående forhandlinger mellom distribusjonskanalene og kulturprodusentene i alle sjangre. Til og med youtube har lovet betaling for innhold som f.eks musikkvideoer. Utgangen av disse forhandlingene er nødt til å bli økte inntekter for kulturprodusentene og en konsolidering av nye distribusjonkanaler. Hvis ikke, bryter systemet sammen.

Høyresiden har tradisjonelt vært motstandere av proteksjonisme, og denne motstanden kan hindre staten fra å stille krav til distribusjonskanalene om norsk innhold. Spesielt FRP er truende til å innta en slik posisjon. Men ser vi nedover i Europa, så er Frankrike den kulturnasjonen som har klart å overleve best. I Frankrike støtter høyresiden tanken om «kulturelle unntak» fra gjeldende handelsavtaler. Ved å unnta film, Tv og musikk fra disse avtalene har Frankrike muligheten til å kreve at 40% av alle låter på radio og at et visst antall filmer på kino og Tv skal være franske. Dette har gjort Frankrike til en av de mest interessante kulturnasjonene i Europa.

Hva er meningen med at hele verden skal se de samme filmene? For godt over ti år siden var jeg i Egypt. Før jeg dro så jeg den siste episoden av Friends og da jeg kom frem til Egypt så jeg den neste episoden på en lokal Tv stasjon. Verden blir mye mindre interessant om alle er like. Hvorfor må globalisering bety homogenisering og kulturell sentralisering?

 


Taxi (1969)- en hyggelig overraskelse

taxi

De som har sett den britiske serien Jonathan Creek (1997-2014) vet at magi og åstedsgransking går godt overens. Det klassiske mysteriet med «det lukkede rom» er en egen sjanger både i tryllekunsten og i kriminallitteraturen. Blandingen av de to er langt fra ny. NRKs første krimserie, Taxi, med Henki Kolstad i rollen som drosjesjåføren Oscar Lund, bygde på et konsept som var svært likt Jonathan Creek. Og serien er minst like god som denne.

Oscar Lund og hans arbeidskollega, en hobby-magiker som er kjæreste med Oscars niese, løser krimgåter i fem episoder, som alle varer rundt 45 minutter. Serien er skrevet av Andre Bjerke (under navnet Bernhard Borge) og Harald Tusberg.

Dette er en kavalkade av kjente norske skuespillere: her dukker bla Alf Malland, Carsten Byhring, Jon Eikemo, Aud Schønemann, Carsten Winger og mange andre kjente fjes opp i birollene. Plottene er varierte og persongalleriet fargerikt, men alle episodene er bygd over samme lest. Det er alltid i arbeidskollegaens tryllekunstner at Oscar Lund finner løsningen på gåtene. Dette bryr oss ikke noe særlig fordi det hele er så godt skrudd sammen at vi hygger oss likevel.

Narko-smugling, nazi-doktorer på flukt fra loven og kunsttyveri er blant problemene Oscar Lund må bryne seg på. Her finnes dessuten fine miljøskildringer fra ungdomsmiljøer, samt overraskende scener hvor Espen Skjønberg blir dyttet av en balkong i en høyblokk bare for å lande på markisen i etasjen under.

Noen litt banale scener finnes det likevel, for eksempel i episoden «Et godt papir» hvor lik blir byttet om i noen lik-kister. Der erklærer skurken at grensen mellom geni og galskap er tynn, og at han selv tilhører de første kategorien. Kanskje ikke den mest overbevisende dialogen, men vi må huske at dette er kose-krim i Agatha Christie-tradisjonen. Her er det lite blod og samfunnskritikk. Det hele handler om å hygge seg med tryllekunsten og krimgåten- og prøve og gjette løsningen.

Skuespillerne i denne gamle serien spiller dessuten svært naturlig, spesielt Henki Kolstad, Norges etter min mening fremste leading-man. Vi ser sjelden noe overspill fra de andre heller, noe som tyder på at de kunne sine saker den gang også, både skuespillerne og regissørene Morten Kolstad og Harald Tusberg. Tusberg er kanskje mest husket som programleder i dag, men han var faktisk en habil manusforfatter og regissør også. Det er påfallende hvor lett og uanstrengt Taxi er, spesielt når vi sammenligner med forknytte, moderne tv-fiaskoer som Erobreren (2012).

Nyere Tv-serier har tatt opp ideen om Taxi-sjåfører som løser krimgåter, bla den amerikanske serien Hack (2002-2004): Men norske Taxi var altså laget lenge før både denne og britiske Jonathan Creek. Taxi (1969) er tilgjengelig fra NRKs nettsider.