Gåten Ragnarok (2013)-fine effekter, men tynt manus

 

gten-ragnarok_thumb

Sommerferien er snart over og en skikkelig eventyrfilm ville være en verdig avslutning på sesongen. Jeg er henrykt over at lille Norge har begynt å produsere b-filmer med utgangspunkt i norsk kultur. Gåten Ragnarok (2013) begynner med et mysterium hos de gamle vikingene. Langt oppe i det sagnomsuste nord finnes en innsjø med en hemmelighet som bare arkeologen spilt av Pål Sverre Hagen kan avdekke. Jeg nøler litt med å fortelle at det dreier seg om en god gammeldags sjøorm, fordi dette er hele hemmeligheten. Når dette er sagt, så gjenstår det ikke noe av filmens plott. Arkeolog-venner reiser til Finnmark, oppdager sjøorm, flykter fra den nevnte sjøormen og så er filmen over. Det finnes ingen tvist, ingen overraskelse.

Filmen tematiserer på et plan hovedpersonens tvil om egen omsorgsevne. Senere blir derfor sjøormens morsinstinkt viktig. Denne tematikken kunne vært utviklet bedre, f.eks med flere scener tidligere i filmen hvor Pål Sverre Hagens evner som far ble dratt i tvil. Pål Sverre Hagens karakter er dessuten litt grå og uinteressant. Man burde gitt ham noen flere særtrekk, kanskje gjort ham distre og mer fargerik.

Det som må bære filmen er dermed spenningen og effektene, og i en vanlig amerikansk produksjon av denne sjangeren blir vi overveldet fra første stund. Denne filmen begynner imidlertid sent, og vi må vente alt for lenge på actionscener som kan redde det tynne plottet. Riktig nok har vi Bjørn Sundquist å hygge oss med i mellomtiden, men selv ikke han hindre oss i fra å trekke et dypt gjesp og fikle litt med spoleknappen.

Det er ingenting å si på selve sjøormen. Den er flott laget, og et par av scenene er skikkelig spektakulære. Når monsteret først kommer holder det oss fanget. Men vi er bortskjemt med CGI fra de amerikanske sjangerfilmene. Norge kan selvsagt ikke konkurrere med Hollywood i effektmakeri. Manus må bli vår redning. Vi trenger suspense. Vi trenger meningsfull dialog, selv om mange tror slikt ikke finnes i eventyrfilmer. Noe slikt finnes ikke Gåten Ragnarok.

Gjennom produksjoner som Fritt vilt-filmene og Flukt (2012) har selskapet Fantefilm fiksjon spesialisert seg på forfølgelsefilmer. Noe jager noen i skogen . Det er skummelt. Vi skjønner det. Men det finnes ulike måter å bygge suspense på, det finnes måter å styrke historiene gjennom dialog. En ting vi aldri ser i norske filmer er vidd. Vittige replikker i action-scener finnes det lite av. Dessuten må historiene bli mindre forutsigelige. Amerikanske filmer bygger ofte på en underliggende mytologi. Dette har vi lært av folk som Joseph Campbell og Christopher Vogler. Det lavere sjiktet av Hollywood-filmer har ofte forutsigelige slutter og forholder seg til disse underliggende mønstrene på en svært forenklet måte. Det går imidlertid an å lære seg amerikansk b-film mytologi og bygge opp sofistikerte norske historier rundt dette, men det krever en viss innsats.

Mange B-filmer i dag er gjerne det vi kaller high-concept filmer. Det er filmer som bygger på et sensasjonelt premiss, som f.eks «hva om legenden om Ragnarok var sann?». Fantefilm har den neste high-concept filmen klar. Bølgen heter den og handler om en katastrofal flodbølge i en norsk fjord. Vi kan tenke oss en rekke norske high-concept filmer. Hva om et digert monster trampet ned Carl Johan og spiste kongefamilien? Hva om atombombe gikk av på kola-halvøya? High concept-ideer har til nå vært amerikanernes domene. Alle rom-vesener lander i USA, hvor tilfeldigvis alle superheltene også bor. Ingen av dem har vært på Vinstra.

Å lage high-concept filmer for norsk kultur er dermed svært prisverdig. Det handler ikke bare om å utvide den norske filmfloraen eller redde inntektene til filmselskapene, men også om å skape norske fantasier bygd på norsk virkelighet. Sett i et slikt perspektiv er Gåten Ragnarok(2013) et skritt i riktig retning, men den kommer dessverre til kort på manus-siden.
PS: Artikkelen har blitt redigert i ettertid, feil rettet.

 

 


Gammel VS ny krim

Dqsc65j2tXgJp7xN709cpAiQda8AVcHDh8XK9wr7pmyw

Blant skattene i NRKs strømme-arkiv finner vi flere gamle krimserier: Aksjemordet(1990), Sk917 har nettopp landet(1983), Helmer og Sigurdson(1975-1981) og Thygesen(1996), for å nevne noen. I ledige stunder har jeg kikket gjennom et par av disse, og jeg har merket meg enkelte fremskritt. Ingen sier De og Dem lengre, og nasjonalteaterdialekten har så godt som forsvunnet fra nyere serier som Mammon (2014). SK917 har nettopp landet var en godt spilt serie og hver episode sluttet dramatisk, men den var ikke spennende. Heller ikke Nitimemordet med Helmer og Sigurdson klarte å mane fram noe særlig med suspense. Thygesen befinner seg litt nærmere oss i tid og fungerte sånn passelig, skjønt den fremkalte ikke de store hjertebankene. Problemet med Thygsen er at vi alt for tidlig får vite hvem skurken er. Enkelte svake biroller ødela mye.

Det er er mulig vi har sett så mye vold på TV nå at vi har blitt litt blasert i forhold til det som foregår på skjermen. Likevel, den gamle krimmen holder stand. Jeg er ikke så sikker på at kvalitetshevingen vi har sett i de senere år har så mye å gjøre med bedre regissører og skuespillere, men heller med en revolusjon i krimlitteraturen, selve grunnlaget for seriene- en betydelig bedring. Enkelte av de gamle fortellingene slik som SK917 har nettopp landet var basert på lukket rom konseptet, på det stiliserte Agatha Christie-aktige mordet. Dette var nok tilfellet med enkelte av Helmer og Sigurdson fortellingene også. Som i de fleste Agatha Christie fortellinger var puslespillet interessant, men motivene var banale og karakterskildringene svake. Et eksempel på banale motiver er den gale mesterhjernen som står bak kapringen i filmen Operasjon V for Vanvidd (1970). En høyt respektert borger organiserer en masse forbrytelser fordi de er spennende, fordi han på denne måten kunne få litt adspredelse i en triviell tilværelse. Til sammenligning har detektiver som Varg Veum og Cato Isaksen et privatliv, en troverdig ramme rundt karakterene. Tematikken er også mere dagligdags og folk driftes av galskap, sjalusi, profitt og begjær.  Den gamle serien aksjemordet  syntes jeg imidlertid var OK.

Vi har anti-helter i norsk tv historie, bla Thygesen og Varg Veum, men vi har ingen Dexter, Breaking Bad eller Tony Soprano, karakterer som snur helterollen på hodet. Norsk krim har heller ikke hevet seg på teknologibølgen som fulgte i kjølvannet av CSI: åstedgranskere som løser en sak pga et støvkorn. Settingen har heller ikke variert så mye i norsk krim. SK917 har nettopp landet var riktignok satt ombord i et fly, men ellers har det alltid vært snakk om en politimann i det moderne Norge. Få har beveget seg bakover eller fremover i tid. Det finnes muligheter for dette fordi forfattere som Kurt Aust har skrevet god krim med en historisk vinkling.

Kongen av norsk krim, Jo Nesbø, har innført hollywood-aktig action i et norsk miljø, men enkelte ganger trekker han det så langt at vi ikke kjenner igjen Norge. I den moderne kultur-bransjen er det ofte snakk om å kjøpe  eller stjele konsepter, sjangre og modeller fra andre land, og så tilpasse dem til et norsk miljø. Dette har vi sett både innfor litteratur og film. Med den store produksjonen av kultur-uttrykk som finnes idag, er det svært lite som ikke er prøvd et sted i et eller annet land. Vi kan like godt bare gi opp tanken om at vi skal være helt originale på alle måter. Det vesentlige er hvordan det utenlandske, det lånte kulturutrykket, tilpasses til de lokale forholdene. Klarer man å gjøre dette på en måte som overbeviser landets egne borgere, da står døren åpen for stor variasjon TV produksjonene.

I England blir det sagt at den nordiske krimbølgen går mot slutten fordi antallet bøker som kommer fra Skandinavia er så stort at kvaliteten har blitt forringet. Sverige og Danmark har skapt populære tv-serier, men Norge har foreløpig bare lykkes med et par krimfilmer, slik som Hodejegerne. Tv selskapene i Norge har ikke ennå klart å omforme den norske krimbølgen til vellykkede Tv-produksjoner (Seriene om Cato Isaksen er kanskje et unntak). Man har bare i begrenset grad klart å lage vellykkede Tv serier av noen Norsk litteratur. Dette tyder på at regissørene i Tv bransjen er for dårlige.


De 11 mest fantasifulle norske filmene

Noen hevder at norsk film mangler fantasi. Disse filmene tyder på noe annet:

1. Motforestilling (1972)

 En meta-film i flere deler som kan sees i mange rekkefølger.

 2 Heksene fra den forstenede skog (1976)

 Wikipedia kaller dette «en anarkistisk fabel inspirert av bøkene til forfatteren Carlos Castaneda, en spillefilm om skoleringen av en moderne heks».

 3. Flåklypa Grand Prix (1975)

 Dukkefilm om en genial oppfinner i bygde-Norge som bygger en bil for å vinne et billøp. Introduserer elementer av steam-punk til et norsk publikum.

 4. Kommandør Treholt og Ninjatroppen (2010)

 En surrealistisk action-film som omskriver historien om en av Norges mest kjente spion, innfører elementer av kampsport og mye annet tull

 5. Sett Jimmy Fri (2006).

 Animasjonsfilm om en heroinavhengig elefant og forsøket på sette ham fri.

 6. Salmer fra Kjøkkenet (2003)

 Satire over femti-tallets kjøkken-sosiologi. Et utrolig skrått blikk på mennesket og på vitenskapen.

 7. Død Snø (2009)

 Nazi-zombier går løs i Finnmark.

 8. Kosmetikkrevolusjonen(1977)

 Amerikanerne overtaler staten til å produsere kosmetikk av avføring.

 9. Trolljegeren (2010)

 Dokumentarfilmskapere avdekker hemmeligheten om troll i norsk vilt-fauna.

 10. Blackout (1986)

 En stemningfull thriller satt i en magisk noir-verden

 11. Bustenskjold (1958)

 Norges eneste live action-versjon av en tegneserie.

heksene_graphic

 

 


Ler vi av norske komedier?

fleksnesI løpet av årene har jeg sett mange norske komedier. De gamle med Leif Juster, Rolv Wesenlund og Henki Kolstad er fortsatt mine favoritter, men det er enkelte lyspunkt også blant de nyere produksjonene. Likevel, på tross av mange gode erfaringer med norsk drama, er det sjelden jeg gapskratter av norsk film eller TV. Hvorfor?

Jeg kan ikke helt si hvorfor, men norsk humor kan være litt forsiktig. Vi har ingen lang tradisjon for fysisk humor i Charlie Chaplin- Max Linder tradisjonen. Norsk stumfilm, ihvertfall slik den har overlevd frem til i dag, har ingen fysisk komikk, folk som faller på morsomme måter eller slår ved hverandre i hodet med planker. Jeg har ihvertfall ikke sett dette. August Schønemann i Kjærlighed på pinde(1922) er den eldste komedien jeg har sett. Schønemann spiller mye på mimikk, men ikke på akrobatikk og fysikk. De såkalte folkekomediene på tredve tallet, gjerne basert på Oskar Braaten og Johan Falkberget, er mere drama enn komedie. Satiriske vidd er en mangelvare i norsk filmhistorie. Veldig få er spydig og vittig slik som W.C. Fields, Groucho Marx eller Bob Hope. Femti-talls-komediene i Norge er hyggelige, men harmløse. Vi ser tilbake på dem med glede. Ja, noen lengter til og med etter flere romantiske komedier. Regissør Per- Olav Sørensen gikk i februar 2014 ut og sa at det ble laget for få romantiske komedier. Jeg vet ikke om jeg er enig. Den komedien jeg likte best av de gamle komediene var En herre med bart (1942), en såkalt crazy-komedie med litt brodd, ikke bare en romantisk sørpe.

60-tallet varslet samfunnskritikk, men den slo ikke fult innover Norge før på 70-tallet. Bortsett fra Kosmetikkrevolusjonen (1977) klarer jeg ikke å huske noen gjennomførte samfunnskritiske norske komedier. Bilder av Britiske Monty Python dukker opp i hodet mitt: vittig, morsom, gjennomtenkt og surrealistisk. Noe slikt har vi knapt i Norge. Surrealismen dukker først opp i norsk film mange år senere i komedier som Kommandør Treholt og Ninjatroppen (2010) og Død Snø (2009), men da spriker den i alle retninger som en post-modernistisk utklippsbok. Spesielt morsom er den heller ikke.

Vi har noen forsøk på å leke Pyhton i Norge. Etter at Britene fikk sin jakt på den hellige gralen i Python-regi, fikk Norge Prima Veras sagaen om Olav den Hellige (1983). Men den norske filmen greier ikke å ironisere over historien i noen særlig grad. Filmen kunne vært morsom, men ble det ikke. Norges svar på Terry Gilliams Time Bandits var seriene om Brødrene Dahl. Disse kunne vært mye bedre om de hadde hatt større ressurser. Men også Lystad, Mjøen og Kirkevaag er ganske vasne i sin historiske kritikk sammenlignet med Python. Det eneste lyspunktet i norsk historisk humor, bortsett fra en og annen sketch på Lille-Lørdan, var Atle Antonsens siste forsøk på å gjøre narr av jødeparagrafen i 1814. Det var en vittig sketch. Den kunne vært ennå morsommere om man hadde tatt med negergutten som en av Eidsvoldsmennene hadde plassert i et skap. Her skulle han alltid stå parat til å servere.

Men selv om norsk komedie har hatt sine svakheter, så har den hatt sine seire også. Jeg gidder ikke nevne Fleksnes som er basert på en av britenes beste serier eller Olsenbanden som er dansk. Jeg tenker på helnorske Elling (2001), Kunsten å tenke negativt (2006) og En ganske snill mann (2010). Her har vi en særegen svart norsk humor som man ikke finner andre steder. Vi har kanskje ikke det britiske viddet eller amerikanernes fysiske komikk, men vi har et skrått svart blikk.

 


Den fjerde nattevakt (1960)- NRKs første videobånd-opptak

den fjerde nattevakt

Et mirakel har funnet sted: NRK har åpnet arkivet. Nå kan vi samle oss rundt PC skjermene for å tørke støv av minnene. Blant godbitene de har lagt ut foreløpig er NRKs eldste videobåndopptak, fjernsynsteatrets versjon av Johan Falkbergets Den fjerde nattevakt, en roman som kom ut i 1923. Dette er en historie om store følelser og tragisk kjærlighet under vanskelige omstendigheter, noe helt annet Bør Børson Jr, Falkbergets mest kjente fortelling.

Filmen består av to deler, hver på litt over en time. De to delene er igjen delt opp i akter og lange, statiske scener. Bare et par utendørsopptak i begynnelsen av hver akt frisker det hele opp, men dette var visstnok den første fjernsynsteater-produksjonen som forsøkte noe slikt. Interiøret og setdesignet på innendørsscenene virker autentisk. Vi er virkelig i Røros på attenhundretallet. Også skuespillerne er relativt gode- med unntak av Rut Tellefsen i hovedrollen, som deklamerer sine replikker med en mimikk som en statue. Likevel flyter handlingen ganske bra og som teater er det greit. Scenene er fulle av konflikt, selv om mye av den fysiske handlingen finner sted utenfor kamera. Som film blir det imidlertid noe langtekkelig.

Man var tydeligvis ikke så godt vant i 1960, for regissør Arild Brinchmann fikk ros av Aftenposten for sin «fine sans for stoffets billedmessige muligheter.» Til og med den stive Tellefesen fikk klapp på skulderen for å ha fremstilt hovedpersonen med «heftig kvinnelighet og steil trass», skjønt man også kommenterte at hennes blikk «ofte ble borte i svarte skygger». Forestillingen ble faktisk regnet som en så stor suksess at den ble vist i reprise på NRK mer enn fire ganger.

Fortellingen finner sted mens det er nødår i den forblåste og forfrosne bergstaden. Her møter vi Gunnhild som en gang i årene etter 1807 tvinges inn i et ekteskap med en mann hun ikke elsker. Samtidig har hun forelsket seg i nypresten i bygda. Han er også forelsket i henne, men han har en snobbete, bryst-syk og slitsom kone. Gunhild og presten innleder et forhold, noe som fører tragedie for deres respektive ektefeller. I andre tragedier er det de elskende selv som må lide mest, men i Falkbergets univers blir omgivelsene også skadelidende for at to mennesker velger hverandre.

Jeg vil ikke gå i detalj om oppbygningen av historien. Det er imidlertid nærliggende å sammenligne denne filmen med Arne Skouens spillefilm Ann-Magritt som kom 9 år senere. Liv Ullmann har også en litt fastlåst mimikk, akkurat som Rut Tellefsen, men Ullmanns ansikt var i stand til å variere mellom sorg og glede. Ann-Magritt hadde dessuten fordelen av Sven Nykvists foto. Likevel har både denne forestillingen fra Fjernsynsteatret og Arne Skouens film klart å vekke til livet i gamle Røros slik det ble beskrevet av Falkberget på tyvetallet. Begge klarte å bli populære.

Det finnes svært lite teater på Tv i Norge lengre. Det eneste som vises er gamle opptak av farser som Den spanske flue og Boeing Boeing. Fjernsynsteatret var en mellomting mellom film og teater, et billigere alternativ til en hel TV-serie. Kanskje er ikke slike halvgode produkter godt nok for oss i det globale TV-markedet?

I USA, vårt store forbilde når det gjelder film, har de også en stolt tradisjon for Fjernsynsteater: Studio One, General Electric Theater, Kraft Television Theater osv osv. Her gikk mange av de mest kjente skuespillerne sine første karriere-steg, blant annet Charlton Heston. Mange regissører begynte også i disse seriene og gikk deretter over til ordinær spillefilm. I Norge så vi flere eksempler på filmregissører som frekventerte fjernsynsteatret, bla Toralf Sandø, Hans Abrahamson, Jon Lennart Mjøen, Pål Løkkeberg og Sverre Udnæs. Likevel ble ikke norsk fjernsynsteater en like viktig filmskole som den var i USA. I dag er det vanligere å begynne med kortfilm, og så gå videre til Tv serie eller spillefilm.


Om Mammon, norsk film og dårlig lyd

mammon

I går så jeg første episode av Mammon på PC og syntes serien var sånn midt på treet. Jeg hadde ingen problemer med lyden. Faktisk syntes jeg skuespillerne snakket dempet og mer naturlig enn det som har vært vanlig i norsk film. Jeg har lest noe av kritikken som har kommet i kommentarfelt og i sosiale medier, og der slaktes serien fullstendig. Ifølge forumfascistene finnes det ingenting bra med serien, ikke lyden, ikke handlingen, ikke skuespillet. Det voldsomme støynivået på internett får meg til å tro at Mammon stanger mot glasstaket i norsk film og Tv-drama.

Jeg har også noen innvendinger mot serien. Mitt store ankepunkt er at plottet virker konstruert. Hvordan kan noen vite fem år på forhånd at andre kommer til å ta livet av seg på en gitt måte fem år senere? En slik «mesterplan», som ikke bare beskriver måten det skjer på, men også tidspunktet og de eksakte GPS koordinatene, er nokså søkt. På den annen side, har vi ikke sett noe lignende i Agatha Christies fortellinger eller i spenningsfilmen Seven? På engelsk har de et begrep som heter «suspension of disbelief»: når vi lever oss inn i seriens univers tilgir vi vanligvis logiske brister – om spenningen holder oss fanget. Men i dette tilfellet har ikke dette skjedd. Mitt spørsmål er hvorfor?

Jeg må si meg uenig både med kritikerne som roser serien opp skyene og den gemene hop geleidet av Dagbladet som slakter den fullstendig. Den ene siden er trolig blindet av ønsket om å slå danskene og den andre av jantelov og mange tiårs frustrasjon med norske Tv-serier. Norske spillefilmer har delvis kastet ballasten fra syttitallets sosialrealisme, men TV-dramaet bærer ennå med seg fortidens stigma. Vel, dette er min forklaring på de sterke følelsene som serien har vekket.

Et svar ligger nok i at serien på forhånd ble solgt som Norges svar på den danske serien Broen. Forventningene ble skrudd skyhøyt i været. Med et slikt utgangspunkt var serien dømt til nederlag. Folk begynte å henge seg opp i detaljer. Inger Merete Hobbelstad sa på Dagsnytt atten at Nils Ole Oftebro snakket unaturlig fordi karakteren han spilte presenterte sin yrkestittel i dialogen. Dette hadde hun umulig lagt merke til om hun ikke lette etter feil. Hvordan vet jeg det? Jo, fordi vi aksepterer slik dialog i nesten all amerikansk drama som vi ser. Faktisk finnes det mye unaturlig dialog i amerikanske serier. Som utlendinger legger vi ikke merke til dette. Det er lett å si «I love you» på engelsk.

Andre har bemerket at GPS’en som hovedpersonen får tilsendt og som har ligget fem år i en forseglet boks, fremdeles har brukbart batteri. Andre igjen har sagt at det er pussig at Nils Ole Oftebro kunne dukke opp i bil to minutter etter at Haugen har ringt og klaget. Alt dette er detaljer som vitner om at seerne har satt seg kontant på bakbena. Kanskje det lå ekstra batterier i boksen? Kanskje Oftebro var ute og kjørte da han ble oppringt? Vi godtar gjerne at romskipene lager lyd i verdensrommet i Star Wars, men vi dveler ved den minste ting i Mammon. Det er verdt å merke seg at selv en mester som Alfred Hitchcock aldri hengte seg opp i detaljer. Noe kalte han «MacGuffin» og noe ignorerte han.

Vi må bare akseptere at Mammon, til tross for sine bibelske referanser, ikke er den ventede Messias. Det er kanskje ikke denne serien som skal gi Norge Emmy-pris eller rettferdiggjøre NRK lisensen for all evighet. I mellomtiden kan vi glede oss over det som faktisk er OK i serien. Dialogen er ikke perfekt, men den er ikke like snål som i Erobreren. Handlingen er konstruert, men den er ikke så absurd som den var i filmen Pax. I tillegg får vi scener som har interessant belysning og påkostede kameravinkler. Vi kan i det minste vente til episode tre eller fire før vi går helt av skaftet.


Evas øye (1999)- den omtenksomme Konrad Sejer

evas øyeKonrad Sejer, Karin Fossums detektiv, er ganske annerledes enn Varg Veum. Der hvor Veum er en barsk og aktiv slubbert er Sejer i Berit Nesheims regi omtenksom, lyttende og tålmodig. I Evas øye (1999) er det lite action eller skyting, men det er mye «suspense».

Evas øye er fortellingen om en fattig og fraskilt kunstner som strever med tilværelsen som enslig mor. En dag møter hun ved en tilfeldighet sin barndomsvenninne og de to gjenopptar kontakten. Det viser seg at venninnen nå lever et utsvevende liv som luksushore. Hun har bøttevis av det Eva mangler, nemlig penger. Men en dag blir venninnen drept av en kunde og Eva tror hun vet hvem som har gjort det.

Evas øye er en spennende og velspilt film. Sundqvist er flink i hovedrollen, men blir egentlig bare en bifigur i denne fortellingen. Kunstneren Eva Magnus, spilt av Andrine Sæther, står i sentrum i denne psykologiske studien. Sæther passer glimrende i rollen som en desperat, men også ganske modig kvinne. I flere scener blir hun forfulgt av slemme mannfolk. Hun bryter seg inn i hus, stjeler og kontakter det hun tror er morderen av hennes venninne. Likevel er hun en sårbar dame og vi tilgir henne, selv når hun begår den største av alle feil.

Når vi først møter Eva fremstår hun som svært gåtefull. Vi betrakter henne med Sejers øyne og skjønner at hun har hemmeligheter. Disse blir gradvis avdekket i tilbakeblikk etterhvert som Sejer blir kjent med henne. Om man skal kritisere Sejer-figuren for noe, så måtte det være at han gjør for lite i denne filmen. Han lytter bare og trekker sannheten ut av Eva. Det er altså ikke hans fortjeneste at saken blir løst. Den løser seg selv ved at Eva ikke lenger kan holde på sine hemmeligheter. Her har Sejer noe til felles med den gamle franske detektiven Maigret. Også han kunne finne sannheten ved å vurdere mennesker ansikt til ansikt.

Evas øye(1999) var Berit Nesheims første film etter den oscar-nominerte Søndagsengler (1996). Krimdramaet ble møtt av alt fra slakt til direkte skryt. Vi blir aldri helt kjent med Konrad Sejer i denne filmen, men det spiller kanskje ikke så stor rolle ettersom han senere dukket opp i flere Tv-serier, alle med Bjørn Sundqvist i hovedrollen.

Norsk film har etterhvert fått en fargerik flora av detektiver: Varg Veum, Cato Isaksen, Konrad Sejer, Hanne Wilhelmsen osv osv. Alle er en del av den norske krimbølgen i nyere tid. Ingen av film-versjonene har likevel nådd langt ut over hjemlandets grenser slik som svenske Wallander, Beck eller Saga Noren (Broen). Trenden er likevel oppadgående i Norge også, noe Jo Nesbø har vist. Vi får bare håpe at verdens interesse for det de kaller «nordic noir» varer lenge nok til at glasstaket brytes.


Cirkus Fandango (1954)- en film om livets gang

Klovnen Papa

Da den norske sirkuskongen Arne Arnardo døde under en forestilling i 1995 spilte sirkuset «The Show Must Go on» og fortsatte som før. Arnardo hadde spilt sirkusdirektør i Arne Skouens film Cirkus Fandango (1954). Hans rollefigur her ville nikket forståelsesfullt til en slik holdning. I filmen prøver nemlig Arnardo å late som ingenting etter at den kvinnelige hovedpersonen, Tove, blir utsatt for et uhell i manesjen.

Cirkus Fandango handler ikke bare om sirkus, men om de store tingene i livet: kjærlighet, tid og død. En ung Toralv Maurstad spiller imitatoren Jannik, som forelsker seg i Tove og som prøver å finne sin plass i sirkuset. Den eldre generasjonen er representert av klovnen Papa, praktfullt fremført av Joachim Holst-Jensen. Papa leter etter en anstendig måte å avslutte sin karriere og dramaet handler om forholdet mellom ham, den gamle farsfiguren, og ungdommene, om et generasjonsskifte som er naturlig, men likevel vemodig. At livet er en forestilling eller et sirkus er jo ingen ny metafor. Skouen greier likevel å unngå det rent klisjemessige siden filmen aldri sklir over i melodrama. Papa dør ikke i manesjen. Han trekker seg verdig tilbake til et gamlehjem. Filmen er flott filmet, spesielt scenen hvor Papa vemodig betrakter sitt gamle sirkus fra vinduet i gamlehjemmet er stemningsfull. De fleste opptakene er likevel gjort i sirkusteltene. Det som var av utendørsscener ble visstnok filmet i Flekkefjord.

Filmen har en rekke gode prestasjoner: Maurstad gjør en av sine bedre roller, men Holst-Jensen og Arnardo selv er filmens store lyspunkt slik jeg ser det. Holst-Jensen spilte ofte jovial gammel gubbe på sine eldre dager. Jeg kan nevne rollene som Goggen i I slik en natt (1958), sakfører Plum i Tante Pose (1940) og Tallaksen i Hansen og Hansen (1941). Men ingen steder har han en slik visdom som han har her. Arnardo, som jo ikke var noen profesjonell skuespiller, gjør en strålende figur som sirkusdirektør. Skulle bare mangle, sier noen. Men det er slett ikke gitt at amatører skal kunne oppføre seg naturlig på filmlerretet. Sirkusdirektøren i Fandango er bare interessert i at forestillingen skal gå bra. Når Tove blir skutt av en skarpskytter later han som ingenting og når Papa skal trekke seg vil han gjøre dette til et stort sirkusnummer. Han er glad i penger, men likevel forstår vi at dette er en mann som elsker sirkuset av hele sitt hjerte. Forestillingen og sirkuset går forran alt. Uhellet  hvor Tove blir skadet var, i følge Arnardos memoarer, basert på en virkelig hendelse som fant sted i 1952 i hans manesj. Skouen hadde fulgt sirkuset sommeren 1952 mens hans skrev fortellingen om Fandango.

Cirkus Fandango ble en del av Cannes-programmet i 1954. Andre Bazin, som var juryformann det året, likte filmen kjempegodt. Det sies at han syntes filmen fikk litt for hard medfart i den franske pressen. Le Monde bla skrev:

«Cirkus Fandango, som representerte Norge, sies å ha store beundrere blant noen medlemmer av juryen. Begynnelsen er faktisk bemerkelsesverdig med sitt tempo, geniale forbedringer på det mest slitte temaet i verden og den ekstraordinære tryggheten i sin iscenesettelse. Men god innsats gir snart etter, og til tross for stadig skiftende anstrengelser blir vi til slutt lei av dette glimrende spillet, disse kontinuerlige rundene med tricks. Deretter tar vi oss selv i å gjespe, og som den gamle klovnen «Papa», forsikret om ha gjort vår plikt, ser vi frem til å trekke oss tilbake.»

 

 

 


Hansen og Hansen (1941)-Alfred Maurstads regidebut

filmklassikerCarsten Winger spiller hovedpersonen i Alfred Maurstads første lystspill fra krigens dager. Filmen har havnet litt i skyggen av Maurstads andre film En herre med bart (1942). Akkurat som denne er Hansen og Hansen et resultat av samarbeidet mellom ham og manusforfatter Finn Bø.  Hansen og Hansen er basert på Bøs skuespill «Konge for en natt». En del nye scener, samt noen nye karakter ble lagt til og dermed ble tittelen endret.

Hansen og Hansen er en forvekslingskomedie på linje med Nils R. Müllers Kasserer Jensen (1954) noen år senere. I begge filmene møter vi Carsten Winger i hovedrollen, i begge filmene blir han tatt for en annen og i begge filmene har denne personen fornavnet Gerhard(t). I Hansen og Hansen handler det om revisoren Odd Hansen som blir tatt for direktøren Gerhard B. Hansen, hvis underslag Odd har avdekket.  Odd er nemlig på jakt etter et sted og bo, og tilfeldighetene gjør at han per telefon blir tilbudt Gerhards værelse på et pensjonat. Direktøren har et rykte som playboy og kvinnebedårer og når Odd ankommer drukner han i komplementer fra beboerne som alle tror han er Gerhard. Vi får se hvor mye et godt rykte har å si for hvordan man blir mottatt av andre. Om filmen har noe budskap utover ren underholdning er det nettopp at ryktet ofte teller mere enn mannen.

På pensjonatet møter vi en rekke glade beboere. Vi følger dem i feststemning gjennom mesteparten av filmen. Replikkene sitter løst. Det drikkes, danses og vi får innslag av amatørrevy mens beboerne underholder hverandre. Disse elementene av teater i filmen er godt laget, men minner mye om det man kaller «cinema of spectacle», revynumre som bryter filmens illusjon og henvender seg direkte til seeren.  Dette så vi i flere andre filmer under krigen, bla Den forsvundne pølsemaker (1941) og Det ække te å tru (1942). Særlig sistnevnte har en svært tynn historie. Noe kan sikkert skyldes på trange kår under krigen, men sangnumre i film forble populære i gjennom femtitallet.

Soundtracket til Hansen og Hansen er komponert av Jolly Kramer Johansen. Filmens første scene viser Alfred Maurstad som gatemusikker mens han synger hovedmelodien,  Jens Larsens «Te quiero».  Kamera tar oss så innenfor pensjonatet hvor vi ser stuepiken synge den samme melodien.  Det er en minneverdig latinskinspirert tango, som kanskje virker litt mere eksotisk enn Kristian Haugers «En herre med bart».

Den innledende sekvensen presenterer oss for de ulike karaktene i pensjonatet. De mest interessante er Joachim Holst-Jensen, som spiller jovial gammel gubbe i festlig selskap, akkurat som han pleier. Einar Sissner spiller mannen som leder festlighetene. Vakre Liv Bredal , som også har en rolle i En herre med bart(1942), spiller Carsten Wingers utkårede, Frøken Nord. Aftenposten lovpriste henne og spådde en stor framtid for henne som skuespiller. Hun giftet seg imidlertid med Ivo Caprino i 1942 og spilte bare i to filmer.

Som i de fleste gamle norske filmer er ikke kameraføringen spesielt interessant. Kvaliteten på bildet er også litt varierende. Det er tydelig at man ikke har tatt like godt vare på denne filmen som f.eks Tante Pose (1940). Aftenposten sa i sin anmeldelse i 1941 at det som bærer Hansen og Hansen er filmens «gode humør».  Beboerne på pensjonatet har et tett forhold til hverandre, nesten som en familie. Enkelte ganger smitter det gode humøret over på seerne, mens andre ganger savner man litt dybde i plottet.

En svært lettlivet film altså, som jeg så på NRK2s filmklassiker på formiddagen en dag.


13 merkelige feriereiser i norsk film

600full-syndere-i-sommersol-screenshot1. Troll i ord (1954)/Du har lovet mig en kone! (1935) Påskefjellet er stedet for sjekking og dametrøbbel

2. Syndere i Sommerol (1935) Ungdommer psykoanalyserer hverandre i et sommerparadis. Jeg vet ikke riktig om jeg skal skrike eller sovne.

3. På solsiden (1956) Det rike borgerskapet i meningsfull dialog på en herregård. Overraskende interessant.

4. En herre med bart (1942) Ekskona dukker opp på spa i denne klassiske komedien

5. Hodet over vannet. Man vet aldri når man er så uheldig å finne lik i kjelleren på hytta.

6. Ti kniver i hjertet (1994) Mens alle drar på ferie må du være hjemme og jobbe i pappas bedrift.

7. Villmark (2003) Rovdyr (2008)/Fritt vilt (2006) På landet er man isolert, noe alle psykotiske mordere er klar over.

8. Deilig er Fjorden (1985) Å seile gjennom den norske skjærgården er ikke uten problemer. Norske revykjendiser lurer bak hvert naust.

9. Mennesker i solen (2011) Akkurat når du trodde ferien ikke kunne bli verre går jorden under.

10. Skjær i sjøen (1965) Sexy, unge Lolita-jenter frister en middelaldrende gubbe på landet

11. Bjurra (1970) Barna bestemmer seg for å bygge sitt eget levedyktige demokrati i et lite fiskevær

12. Operasjon Kano (1975) Når man er på tur i naturen er det lett å gå seg vill.

13. Byttinger (1991) Fjellet er stedet for narkomane og andre livstrøtte slitere