Udnæs og O’Neills lange reise hjem

I 1967 ga et teatergeni i slutten av 20-årene seg i kast med skuespillet Den lange reisen hjem. Mannen var ikke Eugene O’Neill, stykkets forfatter, selv om O’Neill var samme alder da han skrev teksten. Det var Sverre Udnæs, en mann som døde ung, og som kunne blitt en av Norges fremste dramatikere.

Udnæs jobbet under Arild Brinchman i fjernsynsteatret i NRK. Etter mislykkede studier i Frankrike skrev han et par teaterstykker og hadde regien for ett før han ga seg i kast med O’Neills berømte enakter. Norge var en stor sjøfartsnasjon på 60-tallet, og Eugene O’Neills skildringer av livet på havet burde hatt en egen appell for samtidens publikum. Norsk sjømannsliv i denne tidsepoken har nylig blitt behørig beskrevet i Jon Michelets bøker om krigseilerne.

Hva var så Den lange reisen hjem, og hvilken betydning hadde stykket? I 1917 mens første verdenskrig raser i Europa gir en forsoffen og tuberkuløs Eugene O’Neill ut det korte stemningsfulle skuespillet, en av fire såkalte enaktere som skildret livet til sjøs. En yngre brors tidlige sykdomsdød hang som et spøkelse over O’Neill-familien, drev hans mor til narkomani og hans eldre bror, Jamie, til alkoholisme. Selv flyktet Eugene til sjøs og druknet sorgene i lugubre barer i storbyenes havner. Men en dag gikk sjømannen i land og begynte å skrive. Den lange reisen hjem ble starten på en livslang søken hvor O’Neill blottet sin sjel og ble USAs første store seriøse dramatiker.

I 1940, midt under neste verdenskrig, møter Eugene O’Neill- nå en respektert nobelprisvinner- en annen sjømann, John Ford. Den store Western-regissøren Ford trenger kanskje ingen introduksjon. O’Neill og Ford flytter handlingen i Den lage reisen hjem til samtiden, og ansatte fotografen Gregg Toland for å skape stemning. Toland forbindes gjerne med Orson Welles’ Citizen Kane (1941). Toland brukte imidlertid sin unike svart-hvitt kinematografi i filmen The Long Voyage Home (1940) ett år tidligere, med utstrakt bruk av skygger og kontraster.

Carsten Byhring som bartenderen Feite Joe

Vi kan helt klart kjenne igjen inspirasjonen fra Tolands ekspresjonisme, og kanskje fra en tidligere O’Neill film, Anna Christie (1930), i åpnings-bildene på Sverre Udnæs’ TV-produksjon Den lange reisen hjem fra 1967. De første bildene i Den lange reisen hjem tar oss med til mørk, skitten og folketom bar i en bakgate hvor sjøfolk møtes for drikke seg sanseløse. Bak bardisken får vi øyeblikkelig øye på Carsten Byhring. I 1967 er han er ennå ikke kjent som en av Olsenbanden. Sammen med innpiskeren Nick planlegger bartenderen å dope ned en sjømann og sjanghaie ham på en båt. De første gjestene som ankommer husker imidlertid både bartenderen og innpiskeren fra en tidligere episode, men de slår seg ned for å drikke og flørte med horene likevel. Skurkene peker seg ut svensken Olson (flott fremført av Rolf Søder). Olson holder seg edru og vil spare hyrepengene sine, reise hjem til Sverige og jobbe på gård. Elsa Lystad er den prostituerte som lurer ham bort fra de andre. Adskilt fra flokken blir han et lett bytte.

Gjennom hele stykket høres en illevarslende tåkelur i bakgrunnen. Udnæs bruker nærbilder av ansikter, han klipper mellom stemningsbilder og er en mesterlig personinstruktør. Her er det lite, om noe, overspill. Udnæs var svært bevisst hvordan skjermstørrelsen spilte inn på filmopplevelsen. TV har en «underutviklet estetikk», mente han. Til og med VG merket seg hans sofistikerte billedbruk: «Udnæs har gått sin film- og fjernsynsskole, og han vet åpenbart hvordan en skjerm skal brukes. Han utnytter den til det ytterste, — den begrensede billedflate blir så og si hans kraftigste virkemiddel. Den kutter aldri et bilde,— den vider tvertimot ut. Det var meget fint gjort,— plutselig satt man og ante hva dette diffuse begrep fjernsynsteater egentlig er og bør være»

Både Toland og Udnæs’ kinematografi fremhever fortellingens råe virkelighet, en realisme som nesten sklir over i poesi: I begynnelsen av stykket blir ei hore kjeftet på fordi hun er syk. Så blir de andre horene kalt stygge av sjøfolkene, som likevel vil ha dem. Alle vet at baren driver med sjanghaiing, men alle er for likegyldige eller fulle til å bry seg. En hensynsløs verden hvor ingen er perfekte. Bartenderen slår Elsa Lystad, og hun på sin side lar seg ikke affisere av Olson sin naive drøm om å besøke sin gamle mor før hun dør. En slik brutal ærlighet var ny i amerikansk litteratur da stykket kom ut. Akkurat som Udnæs’ sofistikerte billedbruk var ny i norsk TV-drama. Udnæs skulle bli en intim og personlig stemme på 70-tallet i en tid da de fleste var opptatt av samfunnet.

Den lange reisen hjem ble et lærestykke for både O’Neill og Udnæs, den norske dramatikerens første arbeid med sin store inspirasjonskilde. Amerikanerne var gode på å fortelle historier, og det likte Udnæs. O’Neills lange reise hjem ble dermed også Udnæs’ reise.

Elsa Lystad prøver å lure Olson (Rolf Søder)