En herre med bart(1942)

Alfred Maurstad var mere enn bare filmstjerne. Han var også regissør for to av krigstidens mest vellykkede lystspill: Hansen og Hansen (1941) og En Herre med bart (1942). Bare den siste er tilgjengelig i dag hos filmarkivet.no. «For en overraskelse», skrev Aftenposten da filmen kom i 1942, «Det var ikke mange som trodde vi kunne lage en «crazy comedy» i Norge. Men Alfred Maurstad våget. Og vant.»

Filmen handler om ekteparet Ole (Per Aabel) og Cecilie Grong (Wenche Foss). Ole er advokat og arbeidsnarkoman, mens Cecilie er lettlivet og går på by’en. Hun har fått nok av ham og tvinger fram en situasjon hvor han blir tvunget til å gå med på skilsmisse. De to skilles og Grong reiser på spa på landet. Men tilfeldigvis er Cecilie der også, og nå begynner intrigene.

Wenche Foss er aldeles strålende i denne filmen. I de få minuttene hvor hun synger tittelmelodien «En herre med bart» blir hun Norges største stjerne, vår Marlene Dietrich, som oser eleganse og stil. Kontrasten til rollen i Tørres Snørtevold er stor. Der spilte hun en pike med lav selvtillit som svermet for Alfred Maurstad. Her setter hun til og med ham i skyggen. Per Aabel gjør også et sympatisk inntrykk som Ole Grong, men etter denne filmen ble Aabel aldri den leading man han kunne vært. Det siste man husker av ham er den gamle mannen som leser «Piken med trommestikkene» på tv. Wenche Foss derimot fortsatte å imponere på film nesten i 60 år.

Enkelte scener i En herre med bart er virkelig morsomme, en sjeldenhet i gamle komedier, f.eks scenen hvor Foss lurer sin venninne til å ta av seg klærne på Aabels kontor slik at hun kan lure ham til skilsmisse. Andre sekvenser, som synge-scener med Laurtiz Falk, er kanskje best glemt. En herre med bart var krigens store adspredelse. Den skydde fullstendig alt som heter politikk og alvor, og ga det okkuperte Norge noe å le av. Og vi ler ler fortsatt. Se filmen her


Hustruer (1975)- en film om vennskap

Når filmviterne i Norge skriver bøker om norsk film setter de gjerne av et eget kapittel til Anja Breien, og da stort sett den første av de tre Hustruer filmene. Filmen har referanser til mange av syttitallets kulturfenomen, kvinnefrigjøring og fransk og amerikansk film. Det siste er kanskje ikke så rart ettersom Breien er filmutdannet i Frankrike.

Hustruer handler om tre venninner som møtes etter mange år på en klassegjenforening. Nå er de alle hustruer. Kaja (Katja Medbøe) er gravid og gift med en advokat, Mie (Anne Marie Ottersen ) har barn og en elsker på si og Heidrun (Frøydis Armand) jobber på fabrikk. De bestemmer seg for å holde sammen og gå på rangel i noen dager.

På syttitallet var kanskje dette sjokkerende. Det mest provoserende for meg var imidlertid at Katja Medbøe som skal være gravid drikker og røyker på tross av svangerskapet. Ellers følger vi venninnene mens de driver dank i sentrum av Oslo, går på kaffe og tar danskebåten. De diskuterer ofte politiske spørsmål, men slutter alltid før det hele blir formanende. Kamera følger dem trofast fra sted til sted, og det mest interessante med filmen er kanskje måten det beveger seg uanstrengt gjennom bymiljøet i 1975. En rekke improviserte situasjoner avdekker konflikter og sider ved hovedpersonenes liv. Sverre Anker Ousdal og Helge Jordal dukker opp i mindre roller.

Når man nevner Hustruer er det noen mannfolk som kniper sammen i troen på at filmen er et slags masete feministisk manifest. Men Anja Breien er langt mer subtil enn Wam og Vennerød. Den ustrukturerte fortellingen bærer seg selv og man kan fint se den om man liker filmer om vennskap. Anja Breien nevnes ofte som vår beste kvinnelige filmskaper. Hun behersket syttitallets stil, dens opprør mot den konstruerte studiofilmen. Men når vi teller gode norske filmer laget av kvinner, er det likevel den konvensjonelle Edith Carlmar som kommer best ut. Så har vi jo Sarah Johnsen.

Se hele filmen her 


Rolv Wesenlund-Norges morsomste mann

Rolv Helge Wesenlund ble født i Horten, den vesle kystbyen i Vestfold, i 1936. Han har mistet taleevnen nå og trukket seg tilbake fra offentligheten, men det er vel ingen i Norge eller Sverige som har glemt ham.

I 1980 trykket Aftenposten en notis om Wesenlund. Han hadde fortalt en speideravis at det var rundt leirbålet som speider han først begynte å fortelle vitser. Jeg vet ikke hvor mye dette stemmer. Det var imidlertid musikken som først gjorde ham kjent. To ganger vant NM i jazz som amatørmusiker. Mens hans studerte statsvitenskap i Oslo skrev han jazzspalter for avisene, og ikke lenge etterpå var han i NRK, hvor han bla møtte Harald Heide Steen jr. De startet et revysamarbeid som bragte ham inn i TV stua og på radioen.

Det er i Hurra for Andersens (1966) at han dukker opp på kino. Her spiller han en besteborgerlig tørrpinn i en film som egentlig ikke er så god. To år senere er han i en annen middelmådig komedie, Mannen som ikke kunne le (1968). På denne tiden var Tv-sketchene med Heide Steen populære, så folk fikk seg et sjokk da han i 1970 spilte i Pål Bang Hansens agentfilm Douglas. Aftenposten skrev:

«Douglas er et selvtilfreds, fordomsfullt menneske som tror han gjør en god jobb, og det nifse ved ham er at han representerer en holdning som er sterkt utbredt: det «normale» menneskets mistro mot alle som er litt anderledes. ………… Rolv Wesenlund passer fortreffelig i rollen som Douglas. Både med mimikk, ganglag og stemme avslører han sin agent uten å ty til overdrivelser.»

Douglas var ingen komedie og ble heller ingen kinosuksess, men Wesenlund fikk bevist at han var skuespiller. I 1972 begynte samarbeidet med Bo Hermansson om Fleksnes fataliteter, den norske utgaven av britiske Hancock’s Half Hour. Noen endringer er imidlertid gjort i forhold til den opprinnelige serien. Aud Schønemanns rolle «modern» finnes ikke i den Britiske serien. Britiske Hancock blir også spilt på en litt annen måte enn Wesenlunds Fleksnes. Wesenlund gjør rollen til sin egen. Noen mener at Fleksnes er en usympatisk skikkelse. Men dette er også grunnen til at han er såpass vellykket. Han utfordrer sosiale normer i enhver situasjon og sier det folk egentlig mener eller det de er redde for å si.

Senere fulgte Bør Børson jr (1974), den andre av Wesenlunds store triumfer, en musikal basert på Johan Falkbergets rags-to-ritches historie. Wesenlund har spilt i flere andre mindre filmer og serier, men det er nok Fleksnes og Bør Børson jr folk husker. Hans lange karriere som teaterskuespiller er et kapittel for seg.

Han var også en populær programleder på TV Norge. Min sengeliggende bestemor satt klistret foran skjermen store deler av 90-tallet og mente Wesenlund var den hyggeligste mannen på norsk TV.


Ministeren vil ha dyrere filmer

Ifølge Rogaland avis syntes kulturminister Anniken Huitfeldt at det lages nok filmer i Norge. -Nå må vi se på kvaliteten og prøve å få opp budsjettene på noen filmer. Dette kom fram på en paneldebatt mellom henne og seks tidligere kulturministre. Arrangementet, som gikk under tittelen «Norsk films plass i det store kulturbildet», fant sted sist søndag på Høgskolen i Haugesund/Stord.

Aftenpostens gamle filmjournalist, Per Haddal, ledet diskusjonen og spurte blant annet «Hva slags signal ligger det i at den nåværende kulturminister har nedsatt et utvalg som skal drøfte et større mangfold i norsk produksjon?» og «Dreier den norske filmdebatten seg – generelt – om tilskuddsordninger og dramaturgisk teknologi, ikke så mye om estetikk, etikk og livets store spørsmål?»

Andre i Norge, deriblant Ivar Køhn og en rekke filmfolk, har tidligere støttet en økt satsing på lavbudsjett filmer for å gi flere muligheten til å lage film.

 


Alfred Maurstad, en tvetydig helt

Fra sin første filmrolle i Brudeferden i Hardanger (1926) har Alfred Maurstad fremstått som en kompleks karakter. I  Rasmus Breisteins stumfilm spiller han en bondesønn som blir drevet av sin mors hat til å banke opp en gammel mann. Vi møter ham som tater i filmene Fantegutten(1932) og Fant (1937), en ustøtt og kontroversiell folkegruppe i det homogene Norge. Likevel er det noe sjarmerende over Maurstads tolking av Fændrik i Tancred Ibsens Fant.

Alfred Maurstad ble født på Vågsøy i Sogn og Fjordane i 1896. Foreldrene var småbrukere. Alfred var mester i felespill og gikk på underoffisersskolen i Bergen. I 1920, tre år etter han gikk ut fra skolen, søkte han seg til teateret, og flyttet etterhvert til Kristiania. Hans store gjennombrudd som skuespiller både på scene og på film kom i 1926.

Hans mest kjente roller er alle tvetydige mennesker, karismatiske, vittige og full av feil. I Fant (1937) var han karismatisk, men kidnappet og voldtok en jente. I Gjest Bårdsen (1939) spilte han Norges mest legendariske gentlemans skurk, og fikk oss til å le og identifisere oss med en som var på feil side av loven. I Tørres Snørtevold (1940)spilte han en skikkelse drevet hevn, beslektet med den franske Greven av Monte Christo, men med sjarm og vidd. I Ukjent mann (1951) spilte han en kriminell på flukt fra fengslet som savner sønnen sin. Det var bare i Trysil Knut (1942) at han var helt på den rene siden av lov og rett.

Alfred Maurstad hadde glimt i øyet, et fandenkinnvoldsk gemytt og en utstråling som få andre norske skuespillere har hatt. Da han døde 71 år gammel i 1967 skrev Aftenposten:

«Skuespilleren opplevet de ekstreme fantastene i vår dramatiske litteratur som virkelighetsmennesker, enten det var Gjest Bårdsen eller Driftekaren. Derfor kunne han også skildre dem romantisk, ridderlig eller lyrisk storslått uten at spillet krenget over i svada.»


Varg Veum: skriften på veggen (2010)

Så har jeg endelig sett min første Varg Veum film. Det tok litt tid før jeg ville begi meg inn i Gunnar Stålesens franchise. Det finnes til og med en tegneserie om denne helten og Stålesens bøker selger som varmt hvetebrød i Europa. Jeg har imidlertid alltid syntes navnet på helten virket litt konstruert, så jeg har kviet meg. Men nå har jeg altså satt meg ned og sett gjennom Stefan Faldbakkens første film om detektiven fra Bergen. Det er den syvende filmen hvor Trond Espen Seim spiller Veum.

Veum har gitt opp livet som detektiv og fått seg kjæreste og jobb som lærer i denne filmen. Men det rolige livet tar snart slutt når «Kniven», en notorisk stofflanger, slipper ut fra fengslet og hevder at Veum har fått ham uskyldig fengslet for mord på en ungjente. Nå er det bare hevn som står i tankene på skurken, som er glimrende spilt av danske Nikolaj Lie Kaas. En byrettsdommer blir funnet drept, og ei ny jente forsvinner, og dermed blir Veum trukket inn i et nytt drama.

Det sentrale temaet i filmen er Veums egen skyld i den første jentas skjebne. Det hele topper seg i en scene hvor Veum er så tynget av samvittighet at han oppfordrer dansken til å skyte ham i hodet. Veum fremstår ganske patetisk i denne scenen, og det fikk meg til å lure på om jeg egentlig er interessert i følge ham videre i andre filmer. Selve løsningen på mysteriet er også ganske tilfeldig.

Men filmen er greit laget og Bjørn Floberg gjør en fin birolle som politidetektiv. Likevel syntes jeg ikke at Varg Veum når helt opp til svenske serier som Beck, Wallander, van Veteren eller Johan Falk. Veum som person virker ganske rufsete og hjelpeløs, syntes jeg, sammenlignet med profesjonelle detektiver som Wallander og Beck. Min favoritt blant norske detektivserier er forsatt Cato Isaksen.


Lille store Aud Schønemann

 «Stort sett er det bare hyggelig å være kjent i Norge, for man møter så mange koselige mennesker. Men jeg føler meg så alminnelig… «, sier Aud Schønemann i sin biografi. Med sine 155 cm ruver hun likevel over norsk film og Tv historie.

Hun ble født som «løsunge» i det som den gang het Kristiania i 1922. Hennes far var den kjente komikeren August Schønemann (1891-1925) og moren danserinnen Dagmar Kristensen (1901-1987). Faren døde da hun var to år gammel, så hun kjente ham aldri, men moren fulgte henne langt opp i årene.

Sine barndomsår tilbragte hun i Lille Tøyen på Grunnerløkka og i gata kjent som Grønlandsleiret i gamle Oslo. Hun ble tidlig oppmuntret til scenearbeid, og danset og spilte i barneteater. Senere tok hun timer i skuespill, før hun i 1942, 20 år gammel, ble ansatt ved Centralteatret som rekvisitør og sufflør. Hun debuterte her tre år senere, og fikk sin første filmrolle i 1946 i Olav Dalgards Om kjærligheten synger de. Så fulgte en lang karriere på ulike teater og mer enn 40 filmroller.

De mest minneverdige filmrollene er, foruten Valborg i Olsenbanden og modern i Fleksnes, Margit i Fredriksons fabrikk, Fru Skau i Nr 13 og Lily Hansen i Skulle det dukke opp flere like, så er det bare å ringe (1970).

Hennes tidlige filmkarriere var preget av mindre roller. Hun har f.eks bare små roller som kontordamer i Kasserer Jensen (1954) og Den hemmelighetsfulle Leiligheten (1948), men på 60-tallet løsner det for henne. Hun spiller blant annet i de to filmene om Slegga, Nydelige Nelliker (1964) og Sus og Dus på by’n (1968).  Motspillerne der er Carsten Byhring og Arve Opsahl, fremtidige kolleger i Olsenbanden. Så fulgte de kjente rollene på rekke og rad. Selv om filmkarrieren er preget av joviale komedieroller som ikke var så ulike henne selv, viste hun et betydelig bredere repertoar på scenen. Der mestret hun både psykologisk drama og i tragedie.

Aud Schønemann spilte i flere filmer enn noen annen norsk, kvinnelig skuespiller -- Er vi ikke heldige som får holde på med dette, skal hun ofte ha sagt, mens hun fremhevet lekens rolle i sitt daglige virke. Da hun, etter lengre tids sykeleie, døde i 2006 ble hun hyllet som den største kvinnelige komikeren i sin generasjon.


Kasserer Jensen (1954)

Da kasserer Jensen kom på kino i 1954 skrev Aftenposten under overskriften «Morsom Jensen»  at publikum «fikk seg en god latter». Carsten Winger var dessuten et funn i rollen som Kasserer Jensen og hans dobbeltgjenger Gerhardt Muller, skrev de.

Kasserer Jensen er enda en film av typen jeg vil kalle  forvekslingskomedie. Nei, ikke forviklingskomedie, men forveksling. I Norge har vi en rekke filmer hvor en skuespiller spiller to personer som møtes, som så blir forvekslet med hverandre. Jeg kan nevne Fjolls til fjells (1957), To på Topp (1965), Hansen og Hansen(1941), Et spøkelse forelelsker seg (1946) og Millionær for en aften (1960). I alle disse skjer akkurat dette.

I Kasserer Jensen ligner den kjedelige kasserer Jensen i Simonsen & Co., papir en gros, på den beryktede bankrøveren Gerhardt Muller som nettopp har flyktet fra botsfengselet. Jensen lever et rutine liv med en utilfredsstilt kone. Han har villa og en trygg jobb. Den slående likheten mellom Jensen og Muller blir offentlig kjent en dag  da Jensen blir innbragt for politiet, men sluppet fri når misforståelsen blir avklart. Avisen skriver om det hele, og Muller, som var på vei ut av landet, legger en plan om å kvitte seg med Jensen, ta hans plass og bruke hans liv som dekke. Det skal imidlertid vise seg at Jensen ikke er helt den man tror han er. Misforståelser oppstår og komiske hendelser inntreffer.

Akkurat som Vi gifter oss er dette en en vell-laget komedie  fra Nils R. Muller som egentlig ikke er så morsom. Men situasjonene er pussige, skuespillet er upåklagelig og slutten er overraskende. Stilen er dempet og ingen overspiller eller bryter karakter for å slå gjennom komiske poeng. Det er situasjonene som er morsomme, og på den måten ligner den kanskje litt på svarte komedier slik vi kjenner dem fra Cohen brødrene og andre. Vel, kanskje uten Cohens brødrenes sofistikerte øye.


Vi gifter oss (1951)

Vi gifter oss (1951), etterkrigstidens store norske komedie, fikk folk til å strømme til kino for å se Henki Kolstad, Inger Marie Andersen og «Lillemann» og deres desperate boligjakt. Alt satt i solid regi av Nils R. Muller i det som ble hans gjennombrudd som filmskaper. Alle kunne kjenne seg igjen i hvor vanskelig det var å komme seg inn på boligmarkedet i 1951. Ja, med de siste endringene i lånebetingelsene for boliglån kan det hende dagens ungdom kjenner seg igjen også.

Kolstad spiller den joviale slagerkomponisten Peter Gran som skal gifte seg med Kari Hermansen, spilt av Andersen. Vi får selvsagt det sedvanlige og ubekvemme første møte mellom forloveden og svigerforeldre. Kolstads mor føler seg truet av den nye kvinnen og prøver å utkonkurrere henne i matlaging. I tillegg blir Andersens huseier paff over at Kolstad tilbringer kveldene på en pikes rom, men det hele blir midlertidig oversett ettersom paret er forlovet. I mellomtiden begynner jakten på bolig -- for utleier kan jo ikke godta menn overnatter hos en pike. Når et barn kommer til verden blir de tvunget til mer desperate tiltak, som jeg ikke skal røpe her.

Det hele ender selvsagt ganske fordragelig med et lykkelig par som samstemt synger Ernfrid Ahlin og Gunnar Kspersens slager «Hva var vel livet uten deg» mens de betrakter svaler på ledningene fra en telefonstolpe.

Problemet med denne gamle klassikeren er først og fremst at det ikke er en komedie slik vi forstår det i dag. Latteren kommer her først når man gjenkjenner seg i dagligdagse problemer og vanskeligheter. Dette er mer en munter dramafilm enn en komedie, for vi ler aldri intenst. Vi bare smiler og nikker. Slik er det, tenker vi. Denne gjenkjennelses-faktoren er kanskje også en av grunnene til at filmen gjorde det så bra.

En annen kan være det solide håndverket som Nils R. Muller fremviser. Filmen er så bra laget at vi glemmer at den er norsk. Teknisk er den like bra som flere amerikanske filmer fra samme periode, og tematisk er den beslektet mange filmer fra Hollywood, bla Father of the Bride (1950) og Father’s Little Divident (1951).

Filmviterne vil selvsagt gruble over filmens sosiologiske bunn og dens dramatisering av kjønnsroller og boligproblemer på 1950-tallet. Resten av oss kan kose oss med en hyggelig film om udødelige temaer som det å starte familie og finne bolig.

Men vi ler aldri. Vi smiler bare. Se hele filmen her


Norges 20 beste filmer (slik jeg ser det)

Når man skal lage en liste over gode filmer og man kun er en person, er det meningsløst å tilstrebe noen form for objektivitet. Jeg har derfor laget en liste over de beste filmene jeg har sett (så lite er jo tilgjengelig), slik at leserne av denne bloggen(begge to) kan vite hvor jeg står.

1. Flåklypa grand Prix (1975)

2. Fru Inger Til Østråt (1975)

3. Max manus (2008)

4. Søndagsengler (1996)

5. Veiviseren (1987)

6. Orions belte (1985)

7. Pastor Jarman kommer hjem (1958)

8. Tørres Snørtevold (1940)

9. An-Magritt (1969)

10. På slaget åtte (1957)

11. Olsenbanden for full musikk (1976)

12. En håndfull tid (1989)

13. En ganske snill mann (2010)

14. Salmer fra kjøkkenet (2003)

15. Englandsfarere (1946)

16. Den hemmelighetsfulle leililgheten (1948)

17. Trolljegeren (2010)

18. Fjolls til fjells (1957)

19. Hamsun (1996)

20. Millionær for en aften (1960)